Lørdag ble Sonia Sotomayor tatt i ed som ny dommer i USAs høyesterett, etter at Senatet torsdag godkjente hennes kandidatur med 68 stemmer mot 31. Hun trakk altså færre ja-stemmer enn John Roberts, men betydelig flere enn Samuel Alito. Det iøynefallende er likevel at stemmetallene ser ut til å ha gjort permanent tanken om at også høyesterettsutnevnelsen bør utsettes for en politisk vurdering, og ikke bare vurderes utfra om kandidaten kan sies å være kvalifisert eller ikke. Før Obama offentliggjorde sin kandidat, og umiddelbart etter at Sotomayor ble presentert, ble det regnet med at republikanerne ville være tilbakeholdne med å stemme imot den første latina til Høyesterett, både fordi denne gruppa blir en stadig viktigere del av velgermassen, og fordi Ruth Bader Ginsburg i sin tur ble godkjent enstemmig. Når bare ni republikanerne til slutt sa ja til Sotomayor, kan det lett oppfattes som det endelige sammenbruddet for Obamas løfte om et brudd med det partitaktiske kjeklingen i Washington.
I utgangspunktet skulle nemlig en høyesterettsutnevnelse innebære et sterkere institusjonelt og historisk press for tverrpolitisk enighet enn mange av de mer konkrete ideologiske feidene som for tiden sirkulerer i Senatet (som miljølovgivningen, den økonomiske krisepakken eller helsereformen). Grunnloven slår at Senatet skal godkjenne nye dommere, men tradisjonelt har senatorene gitt presidenten forholdsvis stort handlingsrom, fordi dette har blitt oppfattet som hans grunnlovsfestede privilegium. Som vi har vært inne på tidligere, forandret klimaet for høyesterettskandidater seg radikalt med Ronald Reagans nominasjon av den erkekonservative Robert Bork i 1987 (hans kandidatur ble senere trukket), og George H.W. Bushs nominasjon av Clarence Thomas i 1991. Den helt store, varige omveltningen skjedde imidlertid ikke før demokratene først delte seg på midten i sin støtte for John Roberts i 2005 – etter at George W. Bushs førstevalg, den notoriske Harriet Miers ble trukket etter et konservativt grasrotopprør – og deretter nesten som en blokk stemte imot Alito året etter. Det var ikke bare det at Alito ble den høyesterettsdommer gjennom tidene som ble godkjent med knappest margin – kun 52 ja-stemmer – men også at kritikken av Alito på mange måter var direkte politisk. I en opphetet høringsrunde og voteringsdebatt ga mange demokrater klart uttrykk for at de ikke hadde samvittighet til å stemme for Alito, selv om han kanskje var kvalifisert. Hans meget konservative lesning av grunnloven ble simpelthen diskvalifiserende.
La meg først understreke at jeg har full forståelse for en slik holdning. Jeg har alltid vært skeptisk til den hovedsakelig republikanske forestillingen om at lovgivning kan behandles som om den er oppstått i et vakuum, og juss og politikk er to helt klart adskilte fag. Det er en feilslutning, som også ble høyst synlig i den ofte merkverdige diskusjonen av hva president Obama mente med sitt ønske om empatiske dommere, og Sotomayors berømte wise Latina-kommentar. Men uansett hvor legitimt det må ha vært i Alitos tilfelle, har det nå, og ganske særlig for Obama selv vurderte å delta i en filibuster mot Alito, gitt republikanerne en unnskyldning for at stemme mot Sotomayor en masse på samme grunnlag.
Det er heller ikke tvil om at demokratenes solide flertall i Senatet også har gjort det enklere å stemme nei for endel republikanere som vanligvis har pleid å bøye seg presidentens rett til å velge sin kandidat. Sotomayor var mer eller mindre godkjent på forhånd, og i kombinasjon med Obamas noe klossete kvalifikasjonskrav og en generell følelse av at deres stemmer uansett ikke ville gjøre noen forskjell, bidro det antagelig til at slike folk som John McCain og Chuck Grassley, tillot seg å stemme imot. Men det betyr ikke at jeg mener det er påtagelig at særlig McCain, som har bygget hele sitt ry i Senatet på å være en udogmatisk brobygger som dessuten aldri tidligere har stemt imot en nominert høyesterettsdommer, valgte å gå imot Sotomayor. Hvis Sotomayor skal kritiseres for noe måtte det eventuelt være at det er vanskelig å gjøre seg opp en mening basert på hennes ikke-svar i høringsrunden, men det er samtidig ikke noe annet enn hva man fikk ut av Roberts eller Alito ved tidligere korsveier. Det er vanskelig å ikke se på McCains nei som et signal til grasrota om at han ikke automatisk vil applaudere alt som kommer hans rival fra presidentvalgkampen. At McCain knappest har brukt et eneste minutt siden innsettelsen til å erklære enighet med Obama, er en annen sak.
To av dem som derimot fulgte Obamas råd, var de republikanske senatorene Judd Gregg (New Hampshire) og Lindsey Graham (South Carolina). Om jeg skulle tippet på forhånd, ville jeg faktisk ha antatt at begge to kom til å stemme nei. I likhet med McCain har Gregg benyttet enhver anledning til å kritisere Obama. Det er ikke ubetydelig, fordi Gregg faktisk først lot seg nominere som Obamas handelsministerkandidat, for deretter å trekke, tilsynelatende på grunn av uoverkommelige politiske uenigheter med sjefen. Siden den gang har Gregg talt med en helt spesiell troverdighet på den republikanske grasrota i sin kritikk av administrasjonen, og i det lys er hans stemme for Sotomayor et stilbrudd, om ikke annet. Imidlertid er kanskje verdt å merke seg Gregg ikke tar gjenvalg til Senatet når valgperioden hans utløper i 2010, og at han sånn sett, i likhet med tre andre ja-stemmer – Missouris Kit Bond, Floridas Mel Martinez og Ohios George Voinovich – ikke risikerer å straffes for det av velgerne.
Lindsey Grahams stemmegivning er på sin side interessant av flere grunner. For det første har Graham, på noenlunde samme måte som McCain, dyrket fram et image som en selvstendig senator med stor vilje til å bryte med partilinja i enkeltsaker. For det andre fordi det var ventet at Graham og McCain ville på hverandres dømmekraft og derfor stemme likt. Og for det tredje fordi Graham gjennomgikk en fascinerende utvikling under høringene, hvor han startet (og fikk kritikk fra meg for) dem med å framstille seg selv som et stakkars potensielt offer av en hvit mann, før han til slutt innrømmet at Sotomayor hadde imponert ham. I sin forklaring på hvorfor han var den eneste republikaneren som stemte for å godkjenne henne da hun ble innstilt fra Senatets justiskomite, sa da også Graham at han ville forholde seg til at valgseieren hadde gitt Obama mandat til å utpeke sin kandidat, selv om han selv helst ville sett en annen. Han grep således tilbake til det handlingsrommet det var vanlig å gi presidenten før hele prosessen spisset seg til for rundt tjue år siden. En slik pragmatisk begrunnelse ga også Graham anledning til å framstå som motvillig samtidig som han virket storsinnet og rimelig. Han slapp ganske enkelt å ta noe egentlig ansvar for stemmen sin.
Om det noen gang har vært noen særlig kraft i påstanden om at republikanerne risikerte politisk straff fra hispanic-velgere ved å gå imot Sotomayor, ser det uansett ikke ut til å ha hatt noen særlig effekt. For et republikansk grunnfjell som bare blir mer og mer misfornøyde med Obama kunne det å stemme for Sotomayor ha hatt større negativ virkning enn den eventuelle godvilje en ja-stemme kunne utløst hos andre. Enn så lenge har republikanerne mer enn nok med å konsolidere sitt mindretall.
___________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet. På grunn av den forestående valgkampen vil spalten i noen uker framover kun dukke opp ved ujevne mellomrom. Den er tilbake som ukentlig innslag i uke 38.