Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fikk sin etterlengtede reform av den danske tidligpensjonsordningen (etterlønnen), og tok dermed et langt steg nærmere å oppfylle sparekravene i sin egen 2020-plan for gjenopprettelse av balansen i dansk økonomien. Det er et fornemt stykke politisk håndverk å få Venstre, Det Konservative Folkeparti, Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre til å trekke i samme retning i dette spørsmålet, særlig ettersom DF gikk inn i forhandlingene med hardnakket motstand mot svekkelser av ordningen. Denne rosen gjelder selv om jeg, av både politisk-substansielle og valgtaktiske årsaker, helst hadde sett at forhandlingene hadde brutt sammen. Når de nå har lykkes, stiller de store krav til hvordan opposisjonslederne i Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti skal gripe saken an, hvis de ikke vil ende i en spagat som forvirrer velgerne og hardner samarbeidsklimaet på sentrum-venstresiden.
“Sentrum” vil i denne sammenhengen si De Radikale, som stadig insisterer på at de vil peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, på tross av at partiet er loddrett uenig med S og SF i en av bunnplankene i en eventuell ny regjerings økonomiske politikk. Som vi skrev i går, vil S og SF forsøke å komme seg ut av knipa ved å gjøre det forestående folketingsvalget til en slags folkeavstemning om etterlønnen. Uheldigvis betyr det at de må bedrive dobbeltkommunikasjon med fullt overlegg. På den ene siden oppfordrer S og SF danskene til å bruke valget til å stemme fram et folketing hvor partiene som er mot kutt i etterlønnen har flertall. Samtidig understreker de samme to partiene at dersom valgresultatet skulle åpne for en ny regjering med etterlønnsmotstanderne De Radikale på vippen, vil bevaring av etterlønnen ikke lenger være et absolutt krav. Med positiv spinn høres det befriende åpent og ærlig ut – som en innrømmelse av at det gamle munnhellet om at “man har et standpunkt inntil man inntar et annet” fortsatt gjelder – men det kan også sees på som det endelige beviset på at det å komme i regjering er viktigere for S og SF enn hvilken politikk en ny regjering bør føre. Er det simpelthen ingen saker som er viktige nok til å være ultimate lenger?
Heldigvis er det ikke vår oppgave å være moralske overdommere, men vi konstaterer at venstrepartienes strategi er risikabel på flere måter. En ting er at det kan være vanskelig å få velgerne til å svelge det når det politiske maktspillet utspilles så åpent som her. Men det er også verdt å merke seg at utspillet fra S og SF signaliserer en interessant dobbelthet overfor De Radikale. På den ene siden vedgår de to partiene altså for at De Radikales etterlønnsmotstand ikke trenger å stå i veien for et samarbeid i eller med en ny regjering. De frikjenner De Radikale for forvirringen de har skapt om opposisjonens alternativ til regjeringen, og understreker tvert imot gang på gang at De Radikales standpunkt er helt innenfor rekkevidde av hva det kan forhandles om etter valget. Men den andre siden av budskapet fra S og SF er overraskende skarp. Fordi partienes fordømmelse av etterlønnsavtalen er så voldsom, må ønsket om å gjøre valget til en folkeavstemning om etterlønnsreform oppfattes som en soleklar oppfordring til danskene om å stemme fram et rent venstreflertall, av Socialdemokraterne, SF og det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten. Selv om det sikkert ikke er S og SFs hensikt å erstatte den borgerlige regjeringens blokkpolitikk med DF med en blokkpolitikk til venstre, blir den sannsynlige konsekvensen av et slikt folketingsflertall som et minimum at De Radikale ikke går inn i regjeringen med S og SF.
Den største kortsiktige utfordringen for Socialdemokraterne og SF blir imidlertid å overbevise velgerne om at muligheten for et folketingsflertall som ikke vil svekke etterlønnen faktisk er innenfor rekkevidde. SF-leder Villy Søvndal serverer følgende salgspitch overfor Politikens nettutgave:
“Det, vi går til valg på, er: Giv nu S og SF en opbakning, så efterløn og pension kan besvares. Det er det mest sandsynlige scenarie, at vi får den opbakning fra vælgerne. Alternativet er, at Venstre, konservative, Dansk Folkeparti og de radikale har et flertal. Det anser jeg ikke for særlig sandsynligt. Det er der ikke noget, der tyder på.”
Det er en positiv og offensiv pitch, men den er ikke spesielt troverdig. Socialdemokraterne, SF og Enhedslisten har ikke hatt flertall alene på lang tid, så når Søvndal hevder at han “ikke anser [det] for særlig sandsynligt,” at etterlønnsforlikets partier har flertall også etter folketingsvalget, overdriver han trolig bevisst sin egen optimisme. Det gir liten mening å kritisere Søvndal for å snakke mot bedre vitende. Det er i hans og venstreopposisjonens interesse at denne overoptimistiske virkelighetsframstillingen får anledning til å sette seg, og da må den gjentas mange, mange ganger. Men det gjør altså ikke at jeg tror han får rett.
Søvndal er en disiplinert valgkamparbeider og retoriker, og i intervjuet med Politiken får han gjentatt ovennevnte budskap forbløffende mange ganger, og på ditto mange forskjellige måter. Han kommer imidlertid ikke utenom at den hardhendte retorikken mot Dansk Folkepartis løftebrudd meget fort kan slå tilbake på ham selv. Derfor går oppgaven kanskje i aller størst grad ut på å overbevise velgerne om at dersom S og SF likevel må godta svekkelser av etterlønnen, så har de iallfall ikke gitt seg uten kamp. Her er Søvndal på spørsmål fra Politiken om hvorvidt et etterlønnskompromiss etter valget ville innebære et løftebrudd fra SF:
[Politiken:] [S]om SF-vælger kan jeg ikke være sikker på, at mit parti ikke vil indgå i en aftale, der forringer efterlønnen?
“Jo, hvis vi får tilstrækkelig stærk opbakning, så forringer vi ikke efterlønsordningen, for vi synes, det er en god ordning”.
[Politiken:] Men hvis I ikke får flertal, så bliver I nødt til at gå med på en forringelse?
“Der kan være alle mulige teoretiske hvis’er og hvis’er. Men man kan være sikker på, at vi går til valg på det, der er S og SF’s politik, nemlig at bevare efterlønsordningen som den er i dag”.
[Politiken:] Hvorfor svarer du ikke bare ja eller nej?“Jamen, jeg svarer ja til, at vi vil lægge alle kræfter ind på at gennemføre vores politik, som man kender den, også efter valget”.
Uansett har Søvndal rett i en ting; det blir til syvende og sist opp til velgerne å avgjøre denne striden. Vi vet bare ikke nøyaktig når valget kommer. Hvis han vil, kan Løkke vente helt til november med å skrive ut valg, men konsensus i kommentariatet ser ut til å samles om at han vil trykke på valgknappen i løpet av neste uke. Meningsmålingene har tetnet til etter at velferdsforhandlingene begynte, og regjeringspartienes virkelighetsforståelse dominerer den politiske dagsordenen. Imidlertid skal regjeringen også rekke å komme til enighet med Dansk Folkeparti og Kristendemokraterne om resten av den økonomiske planen – denne delen, som blant annet omfatter innvandringspolitikk, er De Radikale imot – før valget kan utskrives. Mens vi venter på valget, har S og SF lovet at framleggelsen av deres alternative økonomiske plan er nært forestående. Når vi snart har to konkurrerende og konkrete bud på Danmarks framtid å sette opp mot hverandre, kan det også bli enda mer interessant å lese meningsmålinger. De hypotetiske spørsmålene kan fjernes, ett for ett.