Etter at høyesterettsdommer John Paul Stevens nylig kunngjorde at han vil pensjonere seg, får president Obama nå råd fra alle tenkelige kanter om hvem han bør vurderer som den liberale nestorens erstatter. Vel så interessante i så måte er kanskje rådene som dreier om hvem han for alt i verden ikke må finne på å nominere. Republikanske strateger og folkevalgte står i kø for å pruste seg opp over de innbilte utsiktene til et liberalt fyrtårn i Høyesterett; en som setter politiske hensyn over lovens bokstav, lager lover istedenfor å tolke dem, og så videre. Det er ingen av de foreløpige favorittene – Elena Kagan, Diane Wood og Merrick Garland – som passer til en slik beskrivelse, men nettopp derfor bør den hektiske tonen i disse forkledde angrepene fortelle Obama at det er liten grunn til å gå for langt for å unngå en konfrontasjon med opposisjonen – dagens republikanske parti vil sørge for at den kommer uansett?
Så hvorfor ikke tenke et stykke utenfor boksen? Ser man på utnevnelsene de siste to tiårene, og den totale sammensetningen idag, vil en av de ultimate utenfor-boksen-grepene være å ignorere den lange lista med kompetente, forutsigbare advokater og dommere i lavere rettsinstanser, og istedet gå for en person med en annen type erfaring. Dagens Høyesterett viste ga faktisk selv nylig et glimrende eksempel på hvorfor dette er en god tanke. Som flere har påpekt, var det en klar svakhet for retten at ikke en eneste av dommerne hadde erfaring med utøvende politikk da retten skulle avgi kjennelse i Citizens United v. Federal Election Commission. Retten slo i praksis fast at retten til å bruke penger for politisk påvirkning bør omfattes av ytringsfriheten på samme måter som andre politiske ytringer, og også bedrifter har krav på samme ytringsfrihetsvern som individer og organisasjoner. Konsekvensen kan bli at selskaper kan bruke ubegrensede midler på å støtte politikere som er vennlig instilt overfor deres økonomiske interesser. Det er vanskelig å forestille seg at en demokratisk dommerkandidat med politisk erfaring ville nådd samme konklusjonen. Stevens ledet riktignok an med en meget kraftig dissens mot det som i praktisk ikke bare var å utradere mange tiårs presedens i valgkampfinansieringssaker, men netopp uttrykk for den viljen til å lage ikke tolke lover, som konservative jurister og politikere rutinemessige erklærer seg som hissige motstandere av. Politikkfaget vil se annerledes ut for en som har erfaring på denne arenaen, enn for en gruppe dommere som betrakter politikk som løsrevet fra slik interessekamp. Det perspektivet kan trenges.
Historisk er det ikke nytt at politikere tar plass i Høyesterett, men ettersom Bill Clinton mislyktes i å overtale daværende New York-guvernør Mario Cuomo (D) til å takke ja i 1993 (tilbudet gikk til slutt til Ruth Bader Ginsburg), har det ikke skjedd siden Ronald Reagan utpekte Sandra Day O’ Connor, folkevalgt og dommer fra Arizona, i 1981. Demokratene har en lang rekke gode kandidater, fra alle politiske nivåer. Sikkerhetsminister Janet Napolitano har foruten regjeringserfaring også bakgrunn som guvernør og justisminister i Arizona har i utgangspunktet som skal til for å være kvalifisert, men noen uheldig kommentarer knyttet til håndteringen av det forsøkte bombeattentat i romjula kan gjøre henne unødig kontroversiell. Hvis Obama absolutt vil ha en guvernør, kan han derfor istedet henvendte seg til Michigans Jennifer Granholm. Guvernørene har en erfaring med maktfordelingen mellom delstatene og sentralregjeringen som mangler i retten idag, og Granholm var inne til intervju ved forrige korsvei.
Likevel er det kanskje blant senatorene vi finner de aller mest besnærende navnene. Kjennere av Senatet tør vite at både senatorene Claire McCaskill (Missouri), Amy Klobuchar (Minnesota) og Sheldon Whitehouse (Rhode Island) ville være høykompetente og trygge valg. Å velge en senator, uansett hvem, ville dessuten være interessant av minst to grunner. For det første ville man da kunne få en dommer som allerede har måttet ta offentlig stilling til en hel rekke av de kontroversielle sakene Høyesterett løpende behandler. Det gir en åpnere prosess, og ville (heldigvis) gjøre det lettere for kandidaten å unngå å svare på kontroversielle spørsmål under høringsrunden i justiskomiteen. Han eller hun vil selvsagt påberope seg at rollen som senator er vesensforskjellig fra å være dommer, og love å forholde seg strengt til lovtekstens intensjon, men de klarer uansett neppe å frigjøre seg fullstendig fra sin politiske fortid, noe som virkelig vil sette på prøve hva republikanerne egentlig mener med sitt rituelle skrål om dommere som fungerer mer som lovgivere enn som lovfortolkere. Og for det andre vil det være en utfordring for Senatet som institusjon. Tradisjonelt har den klart å opprettholde en kollegiaitet og lojalitet på tvers av partigrensene, uavhengig av politiske uenigheter. I teorien skal det derfor være vanskelig for senatorer å stemme imot en av sine egne som høyesterettsdommer. Om ikke annet kan en kandidat fra Senatet bekrefte min mistanke om at selv ikke slike gamle tradisjoner gjelder lenger, ettersom republikanerne ser en sjanse til å hisse opp sin egen grasrot, og påføre president Obama politiske senskader ved midtveisvalget i november.
Men hvis vi for et øyeblikk likevel ser for oss at Obama likevel tar denne sjansen, og går på leting i det politiske miljøet, har han to andre valg innenfor sin egen regjering, et uinspirerende og trygt og et inspirerende og dristig alternativ. Den trygge utveien heter Ken Salazar, moderat tidligere senator fra Colorado og nå innenriksminister. Selv foretrekker jeg imidlertid, i likhet med Slates juss-skribent Emily Bazelon, noe dristigere, nemlig utenriksminister og tidligere senator Hillary Clinton. Jeg tror Bazelon har rett i at Clinton har den autoritet og liberale troverdighet som skal til for å bli en umiddelbare lederskikkelse i rettens venstreorienterte blokk, og vi skal heller ikke undervurdere den entusiasmen Clinton kunne skapt på den demokratiske grasrota. Hun er også den eneste mulige kandidaten som foreløpig har framprovosert en indikasjon på hvorvidt Senatets kollegialitet faktisk kan være en reell faktor. Ingen ringere enn senator Orrin Hatch gikk i forrige uke lant i å signalisere at han kunne tenke seg å stemme for Clinton, som han kjenner og respekterer fra hennes arbeid i Senatet. Dagens samarbeidsklima i D.C. holder meg fra å trekke noen videre konklusjonen, men veteranen fra Utah kan, i en gitt situasjon, være nøkkelen til flere republikanske ja-stemmer.
Jo visst, Politicos Ben Smith skrev ganske umiddelbart en artikkel om at Det Hvite Hus avviser at Clinton er aktuell (de ønsker å beholde henne som utenriksminister), og dommer Clinton i svart kappe gir definitive høye odds,men det er samtidig pressetalsmanenns jobb å avvise slike spekulasjoner, iallfall inntil de viser seg å være holdbare. Hvis Obama mener alvor med ømsket om en bredere erfaringshorisont i Høyesterett, kan han begynne med å endelig utnevne en politiker. Hillary Clinton er kanskje ikke det enkleste eller det mest sannsynlige valget. Men hun er det beste.
Tilbakeping: En høyesterettsdom som endret valgkampens spilleregler | popcultpolitics