Jeg elsker Into The Wild av samme grunner som jeg trodde jeg skulle hate den.
Det finnes ikke noe slikt som en fordomsfri dom, og du skulle i utgangspunktet ikke kunne matche meg med en naturromantisk eksistensialist-film og samtidig forvente positiv kritikk. Cast Away ødela mye der. Men jeg finner altså Sean Penns Into The Wild å være en utmerket film. Den vokser på meg sakte men sikkert, i takt med at den gradvis kutter båndene til familien til den unge idealisten Chris McCandless, som med nytt navn brant pengene sine for å begi seg på en ekspedisjon tvers over USA. Kanskje er det ironisk, men det er først etter at Penn har lagt det det påklistrede (og, sies det, grovt overdrevne) barndomstraumet i skuffen for uttværede ideer og samtidig gitt fortellerstemmen videre fra Chris’ underlig poetisk tilgivende søster til naturen og reisen selv, at filmen finner sin form, både stilmessig og emosjonelt.
Filmen er blitt beskyldt for å idyllisere det ganske uansvarlige oppbruddet som Chris’ gjør med familie og storsamfunn, men det betyr ikke at den ikke stiller effektive og interessante spørsmål. Nettopp fordi yndlingens oppbrudd er bunnet i en diffus, litterært inspirert avvisning av materialistisk konsumerisme og tilvalg av eventyrlyst og nyenkelhet, tar det tid for meg å forsone meg med Chris’ prosjekt: Han er belest og overbevist, absolutt, men er han ikke også en litt selvforelsket egoist, litt for bevisst sin egen plass i verden? Følelsen slipper ikke taket før Chris (Emile Hirsch, som dukket opp på undertegnedes talentradar i den oversette Imaginary Heroes fra 2004) treffer de to alternative omstreiferne Jan og Rainey (Catherine Keener og Brian Drieker), som er de første som på en moden og ansvarliggjørende trekker opp sammenhengen mellom idealismen og livets andre ansvarsområder for ham. At han bevisst velger å ikke trekke lærdom av Jans livserfaringer er så, men det setter de eksistensielle spørsmålene i relieff: Hvem er det du har ansvaret for? Og, hvis svaret er bare deg selv, har du ikke da også ansvaret for å leve på en måte som gir deg tilfredsstillelse uten å risikere livet? Det kan kanskje frustrere Chris, men det mangler nemlig ikke på advarsler underveis, heller ikke fra mennesker som i utgangspunktet deler hans drøm om uavhengighet og selvrealisering. Keeners finstemte framstilling av Jans moderlige omsorg (ligg stille, Freud!) er verdt billetten aleine.
Men de vet alle sammen, også gamlingen Ron (Hal Hoolbrook) som Chris møter i fjellene i North Dakota, at den unge mannens målbevissthet ikke lar seg kue. Chris tar gjerne imot råd, men han følger dem bare i den grad de passer med hans eget perspektiv. Derfor blir det Ron, som etter en rørende samtale med Chris om forholdet mellom livet som det skulle vært og livet som det er, må være den siste som resignerer for å holde Chris tilbake i sivilisasjonen. Det er særlig sårt og effektfullt for oss som ser på utenfra, fordi filmen klipper elegant mellom tida før og under ekspedisjonen.
Og her kommer overraskelsen inn for mitt vedkommende: Det som løfter filmen til store høyder for meg, bortsett fra gode skuespillerprestasjoner og ditto karaktertegninger i birollene, er faktisk hvordan Penn visuelt og følelsesmessig forløser kjernen i historien: den samme mannens kamp mot elementene-komponenten som nesten kjedet i stykker publikum mens den – meget langsomt – utarmet Tom Hanks i Cast Away. Hva vi enn måtte mene om Chris’ livsvalg, hans moralske ansvar overfor seg selv og andre, kan i alle fall ikke undertegnede unngå å ta del i den følelsen av mening som de majestetiske omgivelsene som Alaska intuitivt framkaller. Det er så vakkert fotografert, og så uendelig kraftfullt spilt av supertalentet Hirsch at jeg et øyeblikk blir overbevisst om at dette er menneskets endelige beherskelse av naturen. Men det er jo ikke det, selvsagt. It may not sound like much, som amerikanerne sier, men den store nøkkelscenen i filmen, en scene hvor Chris metodisk og langsomt dreper og slakter en elg, står etter mitt ikke noe tilbake i filmatisk følsomhet for den velfortjente hyllesten åpningsscenen i i Paul Thomas Andersons likeså episke There Will Be Blood er blitt til del.
Jeg er nesten overbevist om at dette er en film som vil dele sitt publikum. Noen vil, som jeg gjorde, finne en estetisk nytelse og en intellektuell road movie til fots, mens andre nok vil henge seg opp i det som jeg her bare har nevnt i forbifarten, men som sikkert også bør anerkjennes: den litt overtolkende voice-overen, Hollywoods freudianske oppheng og en dialog som kan oppleves som pompøs for noen, mens poetisk og tenksom for andre. Og bare for å ha nevnt det: Den som måtte anklage Into The Wild for å være sentimental (som, må jeg tilføye, i mine øyne ikke nødvendigvis er en dårlig egenskap) bør ta en kikk på hvordan filmen etablerer sin lille, underspilte kjærlighetshistorie. Det er meget elegant og rørende gjort.
Into The Wild kommer til å være med på min liste over 2008s beste filmer, når Skrivekollektivet neste januar forhåpentligvis starter sin første utgave av kollektivets årsoppsummerende filmklubb. Mange grunner er nevnt, men til slutt må det også gis ros til Eddie Vedder. Pearl Jam-vokalistens folkinspirerte låtfølge uttrykker, i samspill med bildene, filmens aldri klamme sivilasjonskritikk bedre enn noe annet: Vi avslutter derfor med et vers av den tvers igjennom nydelige Society:
It’s a mystery to me
We have a greed with which we have agreed
and you think you have to want more than you need
Until you have it all
you won’t be free
Society
You’re a crazy breed
I hope you’re not lonely without me