Det kan unnskyldes hvis du fikk inntrykk av at Bill Clintons tale var den viktigste begivenheten på den tredje dagen av Demokratenes landsmøte, og ikke det faktum at partiet endelig nominerte en afro-amerikansk presidentkandidat, og at Obama-Biden nå også formelt er the real deal. Men uansett hvor langt den aldrende bulldoseren fra Hope, Arkansas, strakk seg for å glatte over rivaliseringen med Barack Obama, så var det symbolsk viktigste som ble sagt, dette: «With eyes firmly fixed on the future in the spirit of unity, with the goal of victory, with faith in our party and country, let’s declare together in one voice, right here and right now, that Barack Obama is our candidate and he will be our president». Det ble sagt av hans fremste rival Hillary Clinton, og alle klappet. «It looks a lot like unity«, rapporterte The Nations John Nichols. Med dette er den store frykten for opprør og rivninger under selve landsmøtet forhåpentligvis lagt til side. Hovedpersonen selv taler i natt, og forestillingen vil være så velregissert at ikke et øye forblir tørt.
Lykkeligvis er tørr også noe av det siste man kan si om begge av onsdagens hovedtalere, tidligere president Bill Clinton og den forhåpentligvis blivende visepresident Joe Biden. Landsmøtet trenger å glemme senatskandidat Mark Warners knusktørre keynote adress fra tirsdag raskest mulig (kontrasten til Obamas keynote fra 2004 er nesten grotesk), og den jevne strømmen av selvbevisst og aggressiv retorikk som har kommet etterpå kan ikke gjøre annet enn å hjelpe. Heller ikke dag tre av landsmøtet handlet særlig mye om Barack Obama, selv om han selv dukket opp for å rose dem som hadde snakket pent om ham så langt, men den handlet i det minste nesten like mye om John McCain som den handlet om familien Clinton, og det på tross av at Bill Clinton stod på podiet. That’s no small feat, som det heter.
Det var ikke til å unngå, og vel egentlig ikke ønskelig, heller, at Clinton også snakket om sin egen nokså bekymringsløse og vellykkede presidentperiode, men Bill var, som forventet, nøye med å skrive sin egen historie inn i rammefortellingen om Barack Obama:
«My fellow Democrats, sixteen years ago, you gave me the profound honor to lead our party to victory and to lead our nation to a new era of peace and broadly shared prosperity.
Together, we prevailed in a campaign in which the Republicans said I was too young and too inexperienced to be Commander-in-Chief. Sound familiar? It didn’t work in 1992, because we were on the right side of history. And it won’t work in 2008, because Barack Obama is on the right side of history.»
Som jeg var inne på i går i omtalen av Hillarys tale, vil noen nok synes det er selvsentrert av dem å stadig bruke seg selv som utgangspunkt for sin sales pitch for Obama, men igjen må det ses i sin rette sammenheng. Dette var kanskje den eneste måten det ville framstå naturlig for dem å stille seg helhjertet bak ham på. Adam Nagourney spurte i en New York Times-samtale onsdag om vi virkelig ville oppfattet det som troverdig dersom begge Clintons hadde valgt en annen innfallsvinkel, og istedet strukturert talene sine for å komme republikanske anklager om politisk kalkulasjon i forkjøpet. Dette var trolig det beste Obama kunne håpe på.
Bill Clinton gjorde dessuten en ting til, som Hillary ikke fant anledning til i sin tale. Han var helt forbeholdsløs i sin argumentasjon for at Obama er klar for å være ikke bare president, men også øverstkommanderende:
«With Joe Biden’s experience and wisdom, supporting Barack Obama’s proven understanding, insight, and good instincts, America will have the national security leadership we need.
Barack Obama is ready to lead America and restore American leadership in the world. Ready to preserve, protect, and defend the Constitution of the United States. Barack Obama is ready to be President of the United States.»
Noen måtte si det, og det har en ekstra verdi at det er nettopp Bill Clinton, fordi mange av de samme spørsmålene ble stilt hans egen egnethet for seksten år siden. Idag vil de aller færreste mene at Clinton-administrasjon var en større katastrofe for USA enn det hans etterfølgers administrasjon har vært. Og det var også meget viktig at Clinton la inn en referanse til forsvaret av Grunnloven. Ikke bare minner det folk på den regelrette mishandlingen av Grunnlovens bokstav som har vært normen de siste åtte årene. Den fungerte også som en subtil understreking av at Obama, fordi han er opptatt av å forsvare Grunnloven, er nøyaktig like amerikansk som den jevne velger. Denslags små grep er Bill Clinton en mester på.
Og better yet, han er en mester på angrep. Clintons gamle venn og rådgiver Paul Begala skrev mandag en artikkel for Huffington Post hvor han på det mest innstendige oppfordret Demokratene til først og fremst å gjøre landsmøtet til et angrep på John McCain. Han fikk det som han ville fra både Clinton og Biden. De innledende høflighetsfrasene om McCains ærerike tjenestetid i Vietnam ble snart snudd på hodet. Nettopp fordi McCain har en så ærerik fortid følte Biden det nødvendig å understreke at han er helt, helt uenig med sin rival om hvilken vei nasjonen skal gå i tiden framover. Etter å ha minnet tilhørerne på sin dramatiske livshistorie, og etter å ha konkretisert sin evne til å forstå den vanskelige livssituasjonen til de arbeiderklassevelgerne han møter på sin togtur hjem til Delaware ned til en serie Are you better off than you were four years ago-liknende spørsmål, gikk han til et velrettet og standhaftig angrep på McCains holdning til vanlige folks bekymringer:
«John thinks that during the Bush years «we’ve made great progress economically.» I think it’s been abysmal.
And in the Senate, John sided with President Bush 95 percent of the time. Give me a break. When John McCain proposes $200 billion in new tax breaks for corporate America, $1 billion alone for just eight of the largest companies, but no relief for 100 million American families, that’s not change; that’s more of the same.
Even today, as oil companies post the biggest profits in history–a half trillion dollars in the last five years–he wants to give them another $4 billion in tax breaks. But he voted time and again against incentives for renewable energy: solar, wind, biofuels. That’s not change; that’s more of the same.
Millions of jobs have left our shores, yet John continues to support tax breaks for corporations that send them there. That’s not change; that’s more of the same.
He voted 19 times against raising the minimum wage. For people who are struggling just to get to the next day, that’s not change; that’s more of the same.
And when he says he will continue to spend $10 billion a month in Iraq when Iraq is sitting on a surplus of nearly $80 billion, that’s not change; that’s more of the same.»
Du forstår. Å overlate to dager av landsmøtet til Demokratenes eget svar på more of the same er kanskje ikke den helt store forandringen. Å velge en senator med 35 års erfaring kanskje heller ikke. Men, trommevirvel: Hvis det er noen som i enda mindre grad symboliserer forandring, så er det John McCain! Det høres faktisk ganske overbevisende ut når det kommer fra en så karismatisk mann som Joe Biden. Og likeledes: Når senator Tom Harkin sa om McCain for noen måneder siden at republikanerens krigserfaring ikke nødvendigvis gjør ham skikket til å være president (en åpenbart rimelig påstand), ble han sablet ned. Biden har nå flere ganger sagt at «these times require more than a good soldier; they require a wise leader, a leader who can deliver change«, som spiller på noen av de samme strengene, men han er simpelthen en vanskeligere mann å gå til motangrep mot.
Bills korsfesting handlet mindre om McCain enn om det republikanske partiet som sådan, men det er grunn til å forvente at angrepet var så voldsomt at velgerne selv er istand til å sette likhetstegnet. Han krysset av en meget lang liste av kritikkpunkter, fra helseforsikring, til økonomisk ansvarlighet, over arbeidsplasser til global oppvarming, og kom samtidig med kveldens mest sitatvennlige punchline: «They actually want us to reward them for the last eight years by giving them four more. Let’s send them a message that will echo from the Rockies all across America: Thanks, but no thanks. In this case, the third time is not the charm.» Om partiet ennå ikke er samlet for Barack Obama, så kan de samles mot John McCain. Det kunne vært verre.
Når landsmøtet er over vil jeg og andre antagelig konkludere med at Demokratene lyktes med å tegne et effektivt internt og eksternt fiendebilde av McCain, men at det ble vanskeligere å fortelle historien om Barack Obama. Den oppgaven faller fremdeles på Obama selv, når han formelt tar imot nominasjonen i natt. I mellomtiden kan Paul Begala, mens han vurderer om hans oppfordring til en konfronterende valgkamp ble fulgt, legge seg Joe Bidens selvbiografiske varedeklarasjon på minnet, i en fin liten påminnelse om Hillary mantra Keep going. Hans far lærte ham at det eneste du skal gjøre når du får deg en trøkk, er å reise deg igjen. Men det er rådet fra hans mor som bør gi demokrater som vil kaste silkehanskene mot John McCain stjerner i blikket: «When I got knocked down by guys bigger than me, she sent me back out and demanded that I bloody their nose so I could walk down that street the next day.» (Men minner det ikke veldig om John Edwards?)
Og dagen etter. Og dagen etter der igjen. Hver eneste dag fra nå til november.
**
Jørgen Lien