Hvorfor er det nesten ingen som snakker om cloture? Det er et pussig spørsmål av minst to grunner, men det er likevel legimitimt, etter at Senatets finanskomite denne uka sluttbehandlet endringsforslagene til Max Baucus lenge ventede, og nå forbedrede helseforsikringsplan. For det første er det selvsagt et merkelig spørsmål fordi det er så å foregripe begivenhetenes gang. Det er enda en stund til noe kommer til endelig avstemning i Senatet, og kurtisen av den moderate republikaneren Olympia Snowe er ennå ikke avsluttet. Men for det andre og viktigere, så er det selvsagt ikke sant at ingen snakker om cloture. De snakker bare om den på en helt spesiell måte.
Derfor, litt bakgrunn: En cloture-avstemning er det som kan avslutte en filibuster. Filibusteren er i sin tur en parlamentarisk regel i Senatet, innstiftet for å ta vare på mindretallet. Den gir et mindretall på førti senatorer anledning til å hindre en sak i å gå til avstemning, så lenge det ikke finnes et super-flertall på seksti senatorer for å avslutte debatten. Regelen er blitt tatt i bruk stadig oftere av mindretallspartiet, og alle regner det som sannsynlig at republikanerne vil forsøke seg på en filibuster mot helseplanen, dersom de kan lure med seg tilstrekkelig mange konservative demokrater. Det er ikke utenkelig, men avhenger i stor grad av hva som ligger i det lovforslaget det skal stemmes over. En rekke demokrater, som Ben Nelson (Nebraska), Blanche Lincoln (Arkansas), Bill Nelson (Florida), Mary Landrieu (Louisiana), Thomas Carper (Delaware) og Max Baucus har på ulike tidspunkter uttalt skepsis til Obamas tanke om offentlig helseforsikring som et alternativ og supplement til private forsikringsselskaper. Men denne diskusjonen tar for ofte utgangspunkt i at filibustertaktikken er den eneste muligheten disse skeptiske senatorer har til å markere sin motstand. Det er den ikke.
Flere toneangivende demokrater, som tidligere partileder Howard Dean og New York-senator Chuck Schumer, har i det siste nemlig begynt å snakke om en annen mulighet. Istedet å tvinge seg til å bruke den såkalte reconciliation-teknikken, som tillater flertallet å sno seg unna en filibuster ved å vedta saker med rent budsjettmessige konsekvens med et simpelt flertall, vil disse to istedet appellere til partilinjen når det kommer til cloture-spørsmålet. I praksis ber de om at demokratene samlet stemmer for å avslutte en eventuell filibuster, slik at man kan gå til avstemning, men at de som likevel ønsker å stemme mot helseplanen får anledning til dette, fordi det i selve avstemningen igjen kun trengs simpelt flertall. Det åpner for at de mest konservative demokratene, som gjerne kan få juling av velgerne i sine hjemstater, kan stemme imot, samtidig som de sikrer at deres stemmegivning ikke sørger for at hele forslaget, og presidentens autoritet, står og faller med dem. Det løser lite med hensyn til den stadige republikanske påstanden om at demokratene kjører en arrogant og polariserende linje, men det øker sannsynligheten for at en helseplan til slutt kan vedtas, uten uoverkommelige rivninger blant demokratene, og uten bruk av den enda mer polariserende reconcilliaton-teknikken.
Jeg vet ikke riktig hvorfor dette scenariet behandles som mindre sannsynlig enn andre enda mer kontroversielle alternativer, men når Chuck Schumer åpner for det, så er det fordi det er et mulig utfall. Schumer er tredjemann på rangstigen i Senatet, og nevnes av mange som en potensiell framtidig flertallsleder. Schumer sier det også av to andre grunner. For det første har han forstått at forsøket på å skaffe bred republikansk støtte har feilet, fordi republikanerne, med ett eller to hederlige unntak, aldri var interessert i å bidra til konsensus. En republikansk ja-stemme kan bli nødvendig, men noe særlig mer er ønskedrømmer. For det andre kjenner Schumer smertegrensen i den demokratiske senatsgruppa bedre enn de aller fleste. Han var selv leder for partiets valgkampkomite i 2006, og hjalp en håndfull konservative demokrater med å bli valgt. Han er fullt klar over at mange av disse nå trenger taktisk spillerom hvis de skal være med på lirke igjennom en helsereform. Flertallsleder Harry Reid tenker sannsynligvis i samme baner.
De går begge en delikat balansegang, men det var viktig da Reid, som selv skal ut i en potensiell gjenvalgskampanje i 2010, i uka lovet at den ferdige helseplanen, et kompromiss mellom begge kamre i Kongressen, kommer til å inneholde en eller annen form for offentlig forsikringsordning. Nøyaktig hvor grensen går for hva som kan kalles en offentlig forsikringsordning – hva med senator Kent Conrads tanke om kooperasjoner på delstatsnivå, eller Olympia Snowes tanke om at den offentlig forsikringsordningen kan tre i kraft i framtida, dersom markedsbaserte reformer ikke fungerer? – men det er uansett en viktig bekreftelse på at ledelsen i Senatet ikke har gitt opp håpet om å redde det som for mange har blitt laksmustesten på reell reform. Det var også derfor Schumer og West Virginia-senator Jay Rockefeller oppfattet finanskomiteens avvisning av en offentlig forsikringsordning mer som et midlertidig tilbakeslag enn som et endelig nederlag. Rockefeller og Schumer leverte hvert sitt forslag, som begge ble nedstemt med henholdsvis tre og fem demokratiske nei-stemmer, men lover å ta det opp igjen når hele Senatet skal stemme over helseplanen senere.
Kanskje vil de ikke oppnå annet enn å få protokollført hvor mange stemmer det egentlig fantes for deres forslag. Men tatt i betraktning Harry Reids signaler, og det faktum at helseplanen allerede har kommet lenger enn Clinton-administrasjonens forsøk noensinne klarte (selv om den ikke er formelt vedtatt i finanskomiteen), kan ingenting utelukkes ennå. Jeg håper de lykkes.
____________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.