Hvordan vil historien dømme Obama, hvis han taper gjenvalget i natt?
Aller først: Dette er ikke tida for skråsikre spådommer om valgutfallet. Men det er heller ikke tida for å se bort fra at alle indikatorer de siste dagene har pekt i retning av at president Barack Obama kommer til å bli gjenvalgt i natt. Likevel vil jeg benytte disse siste spente, men uskyldige timene til blant annet å spekulere over hva som kan skje dersom så ikke skjer.
Glem for et øyeblikk hva slags innvirkning det vil få på det demokratiske partiets selvbilde og videre kurs. Jeg våger påstanden at de mest innflytelsesrike kvinnene og mennene som skal bestemme denslags innerst inne er så sikre på seier at de ikke helt har rukket å tenke tanken. La oss i stedet se på hva det kan få å si for den historiske dommen over Obamas presidentperiode.
Frå vår kant har vi allerede gitt en pekepinn. Vi brukte størsteparten av vår anbefaling på lederplass til å argumentere for hvorfor Obama bør gjenvelges, slik at han kan hegne om de sosialt progressive framskrittene han har fått gjennomslag for. Men den defensive tonen i dette forsvaret for Obama, hittil og i framtida, illustrerer også hvorfor mye av hans viktighet i et historisk perspektiv avgjøres av hvorvidt han blir gjenvalgt. De fleste klisjeer har en kjerne av sannhet i seg, og så også for den om at det er vinnerne som skriver historien. Vinner Mitt Romney, vil det formodentlig gjøre seg gjeldende på to måter.
For det første vil en Romney-seier kunne oppfattes som en direkte avvisning av Obamas politiske resultater. Det vil leses som et tegn på at han mislyktes i å overbevise velgerne om at hans politiske linje var verdt å forsvare og fremdeles følge. For det andre vil Romney iallfall kunne forsøke å rulle tilbake store deler av Obamas dagsorden fra de siste fire åra. Det er faktiske resultater som teller, og hvis Obamas kronjuvel, helsereformen, for eksempel ender opp som en reform som ble vedtatt men ikke implementert til fulle, blir det umiddelbart mindre klart hva som skal være monumentet over Obama-æraen. Hvis Obamas økonomiske politikk til slutt resulterer i en økonomisk oppgangstid, er det likevel Romney som sitter i Det Hvite Hus og kan sole seg i glansen av synkende ledighet. Da er det også Romney som blir ansvarlig for å avvikle krigen i Afghanistan, og det etter Obamas ordre. Igjen; seierherrene skriver historien.
Enda mer slående er det å tenke seg følgende kontra-intuitive scenario: Hva hvis et valgnederlag etter bare en periode for Obama samtidig bidrar til å heve anseelsen til George W. Bush? Her vil det riktignok være snakk om at en taper (Bushs periode er, ehm, ikke vel ansett hos de aller fleste) påvirker oppfatningen av en annen, men bær over med meg. Dersom Obama, som feide inn på det som delvis var en anti-Bush-bølge i 2008, ender opp med å tape, kan vi ikke helt utelukke at Bush-æraen får en ny runde i tidsmaskinen. Vil dagens narrativ, at Obama fortjener tålmodighet fra velgerne fordi han arvet en elendig økonomi fra Bush, overleve uten skrammer hvis velgerne i natt skulle konkludere med at Obama likevel ikke klarte å snu trenden raskt nok, eller vil Obama da måtte dele skylda med Bush? Et slikt utfall kan bidra til en viss oppussing av den forrige presidentens omdømme.
I første rekke handler nattas valg selvsagt om framtida. Men når støyen har lagt seg, vil noen også se seg tilbake.