Min første reaksjon da Barack Obama tirsdag presenterte Sonia Sotomayor som kandidat til å overta den liberale dommeren David Souter plass i amerikansk høyesterett, var et halvkvalt gjesp. Inntil da hadde diskusjonen om hvem Obama ville utpeke minnet mye om tilsvarende spekulasjoner rundt visepresidentkandidaten et år tidligere. Sotomayors navn hadde simpelthen stått på blokka så lenge. Hun var favoritt fra første stund, og da var det kanskje ikke allverdens interessant når hun endelig ble utpekt.
Men denne blaserte reaksjonen forteller også at jeg ikke så utpekingen av Sotomayor direkte. For pressekonferansen hvor Obama presenterte henne var, selvfølgelig, regissert for at ikke et øye skulle være tørt: Historien om hvordan en puertoricaner fra små kår arbeidet seg til toppkarakterer fra Princeton, redaktøransvaret for Yale Law Review, og dessuten viste sine moderate instinkter da hun ble utnevnt av daværende president George H.W. Bush, er i sannhet en god historie. Vær trygg på at Obama-administrasjonen knappest vil nedtone hvordan den minner om Obamas egen.
Dette er, indirekte, en av mange grunner til at Sotomayor kommer til å bli godkjent av Senatet uten problemer, og kanskje tilmed med god margin. Det har lenge vært et uformelt krav at den neste høyesterettsdommeren skulle være en kvinne, ettersom George W. Bushs forsøk på å få den håpløst underkvalifiserte Harriet Miers godkjent som Sandra Day O’Connors etterfølger i 2005. Sotomayor er i tillegg hispanic, noe som kan tilføre høyesterett et erfaringsmangfold den sårt trenger. Og nettopp blir den taktiske splittelsen i det republikanske partiet tydelig. Blant republikanske senatorer, de som faktisk til slutt kommer til å holde hennes skjebne i sine hender, er kritikken av Sotomayor både mer tilbakeholden og mer substansiell enn den som kommer fra republikanere utenfor Capitol Hill, og som spiller rollen som hemningsløse oppiskere av skepsis og hat. De førstnevnte, foreløpig anført av den ellers svært konservative senator John Cornyn fra Texas, ser at ureflektert motstand mot den første kvinnelige hispanic i høyesterett kan koste partiet dyrt i denne velgergruppa. Den andre gruppa, anført av mulige framtidige presidentkandidater som Newt Gingrich og Mike Huckabee, har kun sin egen agenda å forfølge, og har virkelig tatt fram de store, stygge ordene for å beskrive Sotomayor. Hun er ‘mindre intelligent’, en ‘aktivistisk dommer’, endatil ‘rasist’.
Det er vanskelig å tro at de mener det. Det mest behagelige ville være å anta at de rett og slett spiller den rollen de er tildelt. Høyesterettsutnevnelser handler nemlig i minst like stor grad om en anledning til ideologisk og økonomisk mobilisering, som det handler om å faktisk forsøke å stoppe en kandidat. Demokratene fikk luftet ut sin frustrasjon og fylt kistebunnen da Bush nominerte John Roberts og Samuel Alito, og med unntak av fellingen av Robert Bork på slutten av 1980-tallet, og kampanjen mot Clarence Thomas på tidlig 1990-tall, har Senatets godkjenningsprosess pleid å gå nokså greit. Endel av opposisjon vil vanligvis uansett bøye seg for presidentens rett til å utpeke dommere.
Den viktigste grunnen til at Sotomayor kommer til å godkjent er imidlertid at hun er mer enn kvalifisert. Hun har lengre erfaring fra praktisk dommerarbeid i lavere rettsinstanser enn det noen av dagens høyesterettsdommere hadde da de ble utnevnt, og hun har etterlatt seg en omfattende liste med avgitte voteringer og dommer, som viser at hun er en reflektert dommer med et moderat liberalt utgangspunkt. For en ideologisk liberal med en naiv tro på juridisk aktivisme (et syn som ikke harmoniserer særlig godt med amerikanernes politisk-juridiske diskurs) kunne det definitivt vært ønskelig med en stødigere liberal enn Sotomayor; en som minner mer om tidligere justititiarus Earl Warren enn om Stephen Breyer. På den annen side er vi nå endelig i en situasjon hvor det kan være verdt å lytte når presidenten ber oss stole på ham. Med Obama er den tiden over da man alltid gjorde best i å frykte det verste.
Når det er sagt, så er det alltid en viss risiko knyttet til en høyesterettsutnevnelse. Sotomayor har ikke vært i befatning med mange saker som har stor verdipolitisk betydning, som abort eller homofiles rettigheter. Abortgruppene i det demokratiske har da også uttrykt en viss engstelse. Denne engstelsen kom imidlertid også til uttrykk da David Souter ble godkjent i 1990. Han ble motarbeidet av demokratiske aktivister fordi han ikke var klar på hvordan han ville forholde seg til Roe v. Wade, dommen fra 1973 som sikrer retten til selvbestemt abort. Det viste seg til slutt at både Souter og O’Connor, begge utnevnt av republikanske presidenter, stemte for abortrettigheter, til vilt raseri fra den republikanske grasrota. Jeg har problemer med å se for meg at Sotomayor skulle være en omvendt David Souter.
Men at Sotomayor sannsynligvis kommer til å bli godkjent, betyr ikke at de neste månedene ikke kommer til å bli breddfulle av mer eller mindre substansielle debatter om hennes juridiske filosofi. Hun er allerede i hardt vær for en domsavsigelse som nektet hvite brannmenn forfremmelser fordi for få søkere av annen opprinnelse nådde opp, og republikanerne har virkelig kjørt kanonene i stilling for å gjennomhulle et avkontekstualisert sitat fra en forelesning hun holdt i 2002: “a wise Latina woman with the richness of her experiences would more often than not reach a better conclusion than a white male who has lived that life” Kritikerne anser dette som et uangripelig eksempel på at Sotomayor er nettopp den ‘empatiske’ dommertypen som Obama har sagt han ønsker, og som i deres øyne betyr en dommer som lar følelser, bakgrunn og egne erfaringer veie tyngre enn likhet for loven. Lykkeligvis tar CNNs Gloria Borger seg tid til å slå fast det åpenbare i at selv om vi kan være enige om at Sotomayors valg av ordet ‘bedre’ ikke nødvendigvis var et sjakktrekk, forandrer det ikke på to ting: For det første at sitatet er løsrevet fra et lengre resonnement hvor poenget hennes ikke var å argumentere for at latinos nødvendigvis er bedre rustet til å være dommere, eller å hevde at dommere bør se bort fra lovens bokstav når de skriver domsavsigelser. Og for det for det andre at det skal en relativt vrangvillig leser til for ikke å oppfatte hennes egentlige poeng, nemlig at ingen dommer noensinne kan gå til en sak fullstendig isolert fra sine egne erfaringer. Å tro noe annet er ikke bare naivt. Det er et farlig selvbedrag, som skaper inntrykk av at lover håndheves i et vakuum.
Jeg er selvsagt helt enig med Borger, noe som antagelig plasserer meg på linje med demokratenes liberale, juridiske establishment (og den berømte liberale aktivisten David Brooks), som George W. Bushs gamle taleskriver Michael Gerson raser mot i Washington Post: “In elite academic settings, it is commonly asserted that impartiality is not only a myth, but also a fraud perpetuated by the privileged. Since all legal standards, in this view, are subjective and culturally determined, the defenders of objectivity are merely disguising their exercise of power. And so the scales of justice — really the scales of power — need to be weighted by judges to favor the “weak” and the “powerless.”
Utfordringen for Gerson er at et slikt syn ikke lenger er marginalisert. Derfor kommer Senatet til å godkjenne Sonia Sotomayor.
***
For mer om hva du bør lese om høyesterettsnominasjonen. se morgendagens ‘Kanskje skulle du…’
_________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.