I strid med hva man kanskje skulle tro da Inger Lise Hansen lanserte sine forslag for å modernisere og moderere Kristelig Folkeparti, ser det nå ut til at det er partiets tradisjonalister som i størst grad er blitt mobilisert av debatten. Hansen gjorde noen åpenbare taktiske feil (som ikke å varsle sine partifeller på forhånd), som ganske raskt ledet oppmerksomheten bort fra selve forslagene og over mot hennes egen posisjonen. Jovisst, de gamle modernisatorene Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik rykket ut med klar støtte til den unge nestlederen, men ingen av de som flytter noe i dagens KrF kom henne til unnsetning.
Ingen i partiet trives med at KrF snuser på sperregrensa i mange meningsmålinger, men det er likevel forskjell på denne frustrasjonen. Mens de moderne kreftene nok helst ser for seg en reprise på Valgerd-årene, med ambisjonen om å bli et moderne, mellomstort kristendemokratisk, virker det som om de konservative er mer opptatt av kvaliteten på de fem prosentene, enn av å vokse videre. Da det republikanske partiet lå mer eller mindre i ruiner etter Barack Obamas valgseier i 2008, forklarte den konservative senator Jim DeMint med at partiet hadde en mengde representanter som ikke egentlig forsvarte konservative idealer, og erklærte at i valget mellom et senatsflertall av slike republikanere og en gruppe på tretti ekte konservative, ville han velge det siste. Der er KrF nå, i følge sine egen høyrefløy. Partiet har, visstnok, allerede forsøk å stake ut en sentrumskurs, og den har mislyktes. Den konservative profilen.
Men dette er også en del av en kulturkamp i partiet; mellom partiledelsen og grassrota, mellom multikulti-idealister og bedehus-KrF; mellom unge liberale og eldre tradisjonsbærere. Slik sett er det kanskje litt overraskende at et av de innleggene i debatten om partiets linje har kommet nettopp fra Oslo KrF, tidligere representert på Stortinget av Lars Riise, multikulti-idealisten framfor noen i KrF. Men likefullt: Byens varaordfører, Aud Kvalbein, tok i et innlegg i DagenMagazinet igår til orde for å gjøre KrF bredere. Så langt alt vel. Men det blir pussigere når Kvalbein presiserer at hennes anliggende er å invitere til et samarbeid blant kristne politiske krefter som ganske sikkert vil gjøre KrF til et større men snevrere parti. Dette siste innrømmer hun ikke, fordi hun helt sikkert er uenig i analysen, men det vil bli konsekvensen, dersom forslaget om en slags ‘union’ mellom KrF og de reaksjonære småpartiene Abortmotstanderne og Kristent Samlingsparti noensinne skulle bli en realitet. Kvalbein vil bygge bro mellom de ulike kristenkulturene i KrF, den bedehuskulturen hun mener dagens partiledelse ser ned på, ved å invitere lavkirkeligheten med innenfor. Tillitskrisen mellom KrF og kjernevelgerne er nemlig så dyp at det er uinteressant å snakke om hva partiet kan og bør gjøre for å favne bredere velgergrupper enn idag. «Partiet må først og fremst være opptatt av å hindre at flere ”gamle” blir borte. Disse må igjen få tillit i partiet. Nedgangen må stoppes før oppgangen kan begynne,» sier Kvalbein.
Og hun er ikke alene om å ta til orde for en slik grunnfjellet først-strategi. Det er bare noen uker siden Geir Magnus Nyborg i samme avis tok til orde for å flytte KrFs hovedkontor fra hovedstaden til Vestlandet, fordi det er på Vestlandet og Sørlandet partiets kjernevelgerne nå i overveiende grad finnes. Å flytte hovedkontoret kunne ikke bare være et fint signal om at man ikke vil la seg drukne i den Oslo-baserte konsensusen, men også gjøre det bedre istand til å lytte til de medlemmene og velgerne som stadig er lojale til partiet. For en vestlandspatriot går den an å ha en instinktiv sympati for analysen, men den er grunnleggende feilslått. For det første er jeg ikke uten videre enig i at dagens KrF-ledelse står for en slapp, mildt venstreorientert linje. Derimot mener jeg at man under Høybråtens lederskap har prøvd ut – og bevist – at mer av den konservative medisinen Nyborg og Kvalbein utskriver, kun vil virke mot sin hensikt. Signalet om at KrF i praksis bør bli et regionalt parti for Sør- og Vestlandet gir kun mening dersom målet er å forsterke den omdiskuterte kristne bekjennelsesparagrafen med en geografisk lakmustest i tillegg.
Kvalbeins omfavnelse av bedehus-KrF gir isolert sett bedre mening, men det er uforståelig hvorfor hun vil blande inn to småpartier hvis skepsis til KrF kun overgås av en gjensidig mistenksomhet overfor hverandre. Det er nærmest umulig å betrakte utspill som annet enn symbolpolitikk. Hun vet utmerket godt at det verken vil bli akseptert av noen av partene, eller er i KrFs interesse. Men Kvalbein kjemper tappert for å få oss til å forstå at dette egentlig er et tiltak for å øke takhøyden i partiet. Det skal tilsynelatende måles på hvorvidt KrF lykkes i å bli et stort, men snevert parti. Et parti som favner om flere miljøer i kristen-Norge, men som samtidig lukker seg så grundig rundt diskusjoner av kristendommens plass i politikken at de er nærmest dømt til å miste alle som er mest opptatt av mer praktiske politiske mål.
KrF skal selvsagt få organisere seg nøyaktig som de vil. Det er tross alt, i de fleste henseende, i min egeninteresse at partiet følger rådene fra Kvalbein og Nyborg. Men da må de også belage seg på å ta lærdom av følgende hjertesukk, fra Ørnulf Nandrup, leder i Kristent Samlingsparti: «Kristenfolket er ikke lett å ha med å gjøre når det gjelder småting.»
Jørgen Lien