Da den første krisepakken ble midlertidig nedstemt i Representantenes Hus i oktober, var jeg en av dem som kritiserte de republikanske motstanderne meget hardt. Jeg åpnet rett nok for at det kunne ligge politisk-taktiske motiver bak – de aller fleste skulle tross alt stille til gjenvalg bare noen få uker senere – men du fant liten forståelse i min tekst for argumentet om at det faktisk fantes gode grunner til å stemme mot pakken simpelthen fordi den ikke var god nok. Slik sett ble jeg del av en kompakt synsermajoritet som ganske enkelt fastslo at i en økonomisk krise som den USA, og i den naturlige forlengelsen hele verdensøkonomien, var i, var dette tiden for å stole på makthaverne. Jeg er ikke ennå ikke overbevist om at jeg tok direkte feil, selv om effekten av pakken viste seg å være mindre, og ikke alle tilfelle mindre gustig enn ønsket. Problemet jeg i ettertid har med holdningen min dengang i oktober er ikke først og fremst den politisk-taktiske vurderingen (Husets nøling betydde selvsagt også at børsene opplevde en ny bunndag, fordi usikkerheten vedvarte), men denne implisitte blankofullmakten til makthaverne. Det var noe av den samme holdningen (dette er en nasjonal krise, vi har ikke tid til en grunding demokratisk forankring) som banet vei for Bush-administrasjonens groteske overreach når det gjaldt å tilta seg makt og trampe på sivile friheter i kjølvannet av 11. september 2001. Uansett hva jeg ellers måtte mene om den enorme Krisepakke 2 som nå sniker seg gjennom Kongressen, må dette ha en plass i bakhodet.
Den amerikanske krisepakken kritiseres nå nemlig av mange republikanere for å inneholde nettopp det mange norske venstreorienterte har argumentert for at den norske pakken burde inkludert; mer langsiktige investeringer, som kanskje ikke gir aller mest uttelling på arbeidsledighetstallene på kort, men som muligens gjør landets bedre rustet for framtidas utfordringer. Men samtidig er det selvfølgelig viktig å ha klart to taktiske perspektiver klart for seg: For det første er mye av den republikanske motstanden dogmatisk obstruksjonisme fra en hardhendt small government-fløy som nærmest har vokst seg enerådende i partiet etter to katastrofale kongressvalg. Det andre er at det at kongressavstemningen om krisepakken (som gikk altså gikk igjennom uten støtte fra en eneste republikaner) uten tvil inngår i et taktisk spill om et av de mest brukte og misbrukte begrepene i den amerikanske politiske virkeligheten; bipartisanship.
Det siste er antagelig det viktigste. Når krisepakke-avstemningen nå fulgte partilinjene, vil det foregå en intens drakamp om hva dette forteller oss. I så måte er det viktigste å ikke bli sittende igjen med stempelet som den som hindret tverrpolitisk samling. Det nest viktigste er å overbevise opinionen om at var den andre sidens skyld. For Demokratene vil spinndoktorene derfor hevde at republikanerne takket nei til muligheten for et nasjonalt kompromiss fordi de stadig henger fast i den seiglivede polariseringen som kjennetegnet Tom DeLays og Dennis Hasterts republikanske flertallsregime. Fra motsatte kant vil republikanerne hevde at Nancy Pelosi og Obama-administrasjonen har seg selv å takke, fordi deres strategi var å tvinge republikanerne til å bøye seg på presidentens premisser, uten reelle muligheter for forhandlinger. Dette vil i sin tur bli framholdt som bevis på at Obamas mantra om å heve seg over den smålige partipolitikken bare var (riktignok suksessfull) valgkampretorikk.
Hvem som har rett vil altså avhenge av hvem du spør, og hvilke aviser du leser, men på kort sikt er det neppe noen tvil om at utfallet av diskusjonen i og for seg ikke endrer seg så mye. Obama er omgitt av en betydelig tillit blant annet, og til å begynne kan han nok tillate seg å prale med makten (hvis vi for argumentets skyld aksepterer påstanden om at han har gjort det). Ettersom Kongressen er sammensatt slik at utfallet uansett var gitt på forhånd, er det likevel slik at republikanerne sitter med et visst taktisk handlingsrom. Selv om vi nok i utgangspunktet bør anta at alle representantene stemte mer eller mindre etter egen overbevisning, er det ikke tl å komme utenom at republikanerne i utgangspunktet kunne få to ting på en gang her. På den ene siden kan de fortelle velgerne sine at de stemte imot en veldig dyr føderal pakke, men samtidig kan de i det stille håpe at pakken de selv var motstandere av har den ønskede virkningen. Dersom pakken viser seg mislykket kan skylden legges på Demokratene. Spørsmålet er bare om republikanerne vil bli straffet for sin motstand dersom dersom pakken viser seg å fungere.
Vi kjenner til en viss grad igjen dynamikken fra den nevnte valgkamp-påvirkede avstemningen om den første krisepakken. Dengang snakker man i republikanske kretser om hvem som fikk gleden å være den siste republikaneren til å stemme imot, forstått som den republikaneren som fikk fortelle velgerne sine at han var tro mot sine small government-røtter, fordi andre partifeller tok belastningen ved å stemme for, og slik unngå at republikanerne framstod som partiet som sto i veien for en upopulær men nødvendig avgjørelse.
En siste ting som kan være verdt å nevne er at Obama-administrasjonen meget mulig hadde mottatt sterk kritikk også dersom den hadde gått lengre i forsøkene på å samle republikansk støtte. Da tenker jeg ikke på kritikken fra venstre om ettergivenhet, og ikke engang på den kritikken som uansett ville henge igjen fra standhaftige motstandere. Derimot er det enkelt å forestille seg at en bred koalisjon i media og det politiske establishment da hadde kritisert administrasjonen fra to kanter; for det første for en (riktignok paradoksal) manglende evne og vilje til å skjære igjennom, og for det andre for at enhver dag som gikk med til forhandlinger og forankring risikerer å gjøre krisen dypere. Den politiske virkeligheten i Washington er slik sett ikke nødvendigvis blitt så mye enklere å navigere, selv etter maktskiftet.
**
Jørgen Lien