Kombinasjonen av massive forhåndslekkasjer og trygge valg gjorde listen over statssekretærer til det mest spennende ved gårsdagens regjeringsutnevnelse. Pressen kastet seg umiddelbart over toppnavnene Bård Hoksrud og Per-Willy Amundsen, og det er naturligvis stadig noe uimotståelig over at den tidligere SV-eren Paul Chaffey nå skal være Jan Tore Sanners høyre hånd i Kommunaldepartementet. Likevel ble jeg selv mest overrasket over utnevnelsen av Knut Olav Åmås, inntil tirsdag kultur- og debattredaktør i Aftenposten, til statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet under statsråd Thorhild Widvey (H).
Politikere hentet fra pressen er ikke uvanlig i historisk forstand, men etter partipressens tid har det blitt sjeldnere med yrkesskifter direkte fra journalistikk til politikk. Åmås er ingen hvem-som-helst, heller: Ikke bare har han markert seg som en gradvis mer kulturkonservativ debattant på Aftenpostens kultursider, han redigerte også tidsskriftet Samtiden i dets hittil siste gullalder, og i 2004 hadde han et mye omtalt vikariat som debattredaktør i Dagbladet. Men Åmås har rett: Det er en styrke for det norske demokratiet at systemet også kan finne plass til folk uten politisk erfaring. I Åmås’ gjelder det også i høyeste grad mangel på partipolitisk erfaring. Han kunne igår fortelle Dagsnytt 18 at han hadde vært Høyre-medlem i mindre enn et døgn.
Journalister er selvopptatte vesener, og i mange tilfeller er det en helt nødvendig egenskap hos folk som skal granske makthaverne, i og med at mediene selv sitter på betydelig makt. Det er likevel verdt å holde et lite øye med hvordan kulturpolitikken dekkes på kommentarplass i Åmås’ egen eks-andedam de neste månedene. Det ville ikke overraske meg om hans gamle kolleger begynner å se seg om etter Åmås’ konkrete fingeravtrykk i politiske utspill fra Kulturdepartementet. Det gjelder ikke minst fordi Thorhild Widvey, selv om hun har rikelig med erfaring fra storting, regjering og næringsliv, tross alt var et uventet valg akkurat på kulturministerposten. Åmås kommer derimot til et felt hvor han forventes å være mer eller mindre utlært fra første dag, og i noen kommentatorers øyne kan han til og med mistenkes for å overskygge sin egen sjef. Kall det kulturpolitikk som auteurteori, om du vil. Etter den franske nybølgens metode, kan observatører slå opp i gamle Åmås-artikler for å finne samsvar mellom ideer og praksis. Slik de ganske riktig hentet fram igjen den krøllete mandagsavisen for å lese daværende redaktør Åmås’ tankekart til den påtroppende borgerlige regjeringen.
Ingen er mer påpasselige enn nyutnevnte statsråder med å understreke at de vil sette seg inn i sakene og møte organisasjonene før de begynner å mene noe om konkret politikk. Det var klokelig nok også svaret fra Thorhild Widvey da hun ble bedt om å svare på spørsmål om videreføring av Kulturløftet, og den nye regjeringens mediepolitikk. Hvis ulempen med å ha en kulturminister uten bakgrunn fra feltet er at hun trenger tid på å komme i gang, så er fordelen at hun ikke har et rikholdig synsingsarkiv hun nå kan holdes ansvarlig for. Da stiller det seg annerledes med Knut Olav Åmås. Det er en av flere grunner til at han var det friskeste navnet jeg fant på listen over statssekretærer.