Hmm. Mindre enn en uke etter at Skrivekollektivet motvillig grep fatt i ryktet om tidligere senator og presidentkandidat John Edwards’ utroskap og mulige kjærlighetsbarn, føler Edwards behov for å innrømme utroskapsdelen av det hele. Han insisterer stadig på at han ikke er faren til Rielle Hunters barn, men tonen er selvfølgelig spakere nå enn dengang kandidaten avviste slike påstander som latterlige og fullstendig grunnløse. Nå heter det istedet at forholdet ble avsluttet på et tidspunkt som gjør det umulig at han være faren. Samtidig insisterer Edwards-kompis Andrew Young, også han utro, på at han er faren. Alt dette får Rachel Larimore i Slates utmerkede feministblogg XX Factor til å klø seg forundret i hodet og spørre hvor mye av Edwards’ troverdighet som står igjen.
Nå som saken har tatt en ny omdreining, vil jeg bare helt kort returnere til det som inntil ganske nylig fortsatt var en hypotetisk diskusjon: Hvis vi ser bort fra at Edwards har sørget for å gjøre seg selv politisk radioaktiv for lang tid, er det rettferdig at det er slik?
Tja. På den ene siden er det stadig slik at selv de mest progressive ledere kan vise seg å ha tvilsom privat moral, og Edwards har altså stadig kun påført omgivelsene og seg selv ydmykelse og smerte, men ikke gjort noe ulovlig. Altså kan det hevdes at det bør skilles mellom hans politiske virke og hans private sfære, og konklusjonen blir dermed at han kan fortsette sitt politiske arbeid ufortrødent, enn så lenge saken ikke gjør det vanskeligere for ham å finne meningsfeller og støttespillere (hvilket ikke kan utelukkes). Fordi velgerne stemmer på politikk like mye som de stemmer på politikere, kan dette forbigås som en privatsak mellom Edwards og hans familie.
På den andre siden har denne diskusjonen nå fått et mye mer konkret innhold. Vi vet nå at Edwards har ført velgerne bak lyset, og må anta at han gjorde det for å fremme sin egen karriere (det kan selvfølgelig hevdes at han gjorde det for at de viktige sakene han kjempet for ikke skulle skyves i bakgrunnen, men det finnes ikke mange som vil ydmyke seg ved å lufte et slikt argument på hans vegne). Da blir det fort vanskelig for folk å stole på noe av det han sier, selv for velgere som helst ønsker å skille mellom politikk og person. De fleste kan være enige i at riksrettssaken mot president Clinton på bakgrunn av en liknende affære (selv om den teknisk sett handlet om løgn under ed og obstruksjon av etterforskning) var misbruk av riksrettsinstituttet, men sakene forteller i alle fall om en felles evne til å sette egen politisk vinning framfor å presentere velgerne for sannheten. Altså er det ikke verken denne løgnen i seg selv eller hva vi mener om selve handlingen (som de aller fleste vil være enige om at er moralsk klanderverdig), men heller hva dette forteller oss om kandidatens forhold til å fortelle velgerne ubehagelige sannheter.
Som leseren sikkert har forstått, er mitt forsvar for det vi kan kalle Bill Smee-resonnementet iferd med å svekkes. Jeg har en stadig sterkere følelse av å stå imot av lojalitet til kandidatens standpunkter, og ikke fordi det er så mye igjen å forsvare. Edwards er ingen lovbryter, men han er utvilsomt en hykler. Da er det alvorlig.