Det er helt naturlig at forfattere liker å uttale seg om forfattergjerningen, og det kan ikke sjelden være interessant å få et innsideperspektiv på en type tekstproduksjon som kan ha potensielt meget stor betydning. Det virker kanskje anti-intellektuelt å si det, men samtidig er det altså slik at jeg finner få ting så umiddelbart kvalmefremkallende som forfattere som later til å ønske å isolere seg fra omverdenen, for bare å gi lyd fra seg en gang imellom. Hver gang de gir lyd fra seg handler det selvfølgelig mest om dem selv.
Jeg vet ikke om dette er en rettferdig assosiasjon, men jeg fikk den uansett, etter å ha lest Klassekampens intervju med den bokaktuelle poeten Tone Hødnebø. I utgangspunktet har jeg full forståelse for at forfattere føler behov for å rettferdiggjøre sin egen beskjeftigelse, og ingenting vil noen gang få meg til å mene at det ikke er hederlig å være forfatter. Det gjelder også for folk som skriver merkelige, vanskelig tilgjengelige bøker som få leser, og som kun litteraturvitere har tid og overskudd til å forstå. Men hvorfor må det alltid være så mye selvhevdelse og alvor i det for forfattere som snakker om litteratur?
Det er dette alvoret som får Klassekampens intervju med Hødnebø til å framstå som en eneste stor samling løse tråder. Jeg letter for eksempel desperat etter en begrunnelse når Hødnebø nesten selvmedlidende forteller om sine tanker omkring det umulige i å skrive dikt. I første omgang er det nærmeste vi kommer en påstand om at det er en sjanger under press. Jaha. Er det sjangeren i seg selv som er under press, eller er det selve det å skrive som er et press. Jeg får ikke tak på det, og uansett er vi altså stadig et godt stykke unna en akseptabel på hva som er så umulig med denne sjangeren. Vel. Journalisten aksepterer påstanden, og spør så: Hvorfor strever poesien som sjanger? Tone Hødnebøs svar er som følgende:
Norge har vært på opptur lenge, rent materielt. Men nå er det krise i verden, og kanskje kan dikt bli viktigere igjen. Men jeg synes å merke at det er større interesse for poesi nå enn det var for femten år siden. Det er flere arenaer, flere tidsskrifter, og ikke minst har internett gitt diktene et nytt rom.
Jeg forstår mindre enn noensinne. Det er selvfølgelig overordentlig flott at det finnes flere måter å få utløp for poesi-interesse enn før, men, et stort men: Hva i alle dager er det som tilsier at dikt blir viktigere for folk når økonomien går dårlig? Jeg spør ikke for å være vemmelig eller vrangvillig. Jeg synes bare det er så utrolig dårlig, eller i alle fall ufullstendig tenkt. Det gir meg simpelthen følelsen av at Hødnebø sier det for å hevde poesiens overlegenhet overfor andre sjangre. Slikt er det naturligvis helt legitimt å mene, men da må det sies like ut, slik at det kan diskuteres. Når påstanden står alene oppfatter jeg den mest av alt som Hødnebøs private forsøk på å rettferdiggjøre overfor seg selv at hun ikke driver med noe annet. Særlig mer selvsentrert blir det neppe.
Eller, vent litt. Tone Hødnebøs forfatterkollega Hanne Ørstavik (som riktignok skriver romaner), har visst tenkt å tjene penger på å prøve (Klassekampen, 03.06.08). Isolert sett er imidlertid prosjektet – å bruke sin erfaring som Grublende Forfatter til å være samtaleterapeut – en utadvendt handling. Her snakker vi jo om en forfatter som tvert imot strekker hånden ut fra biblioteket (mot betaling), for å gi noe tilbake? Jo da, men det er noe måten Ørstavik begrunner sin ervervede motivasjon og (påståtte) kompetanse på, som får meg til å føle at hun også ligger under for den selvforelskede lidende forfatter-myten:
Det gikk rett og slett opp for meg at jeg faktisk besitter en del realkompetanse. Jeg har lest masse bøker om psykologi og psykoanalyse, i tillegg har jeg gått i terapi i over sju år. Men først og fremst mener jeg at mitt virke som forfatter har gitt meg en helt spesiell kompetanse, for skriving er en undersøkende bevegelse. Slik har i alle fall mitt prosjekt vært, at jeg har undersøkt ting og gjennom det både lært og erfart en del av de tankene, holdningene og stedene jeg har skrevet fram. Når en roman er ferdig, kjennes det jo som om noe er sett, eller løst, på et vis. Men tvert imot er min erfaring at romanene bare har åpnet nye rom, og pekt videre. Det å forflytte seg mellom romanene har vært en interessant vei å gå. [min utheving]
Kall meg gammeldags, eller bare gjerrig, men regn meg uansett som meget, meget skeptisk til den psykiske lindringen i å høre Ørstavik snakke om hvordan den interessante veien mellom romanene – hennes egne romaner – kan gi en ny trygghet i livet til mennesker som kanskje tilmed synes det høres en liten smule sutrende ut når Ørstavik spør seg selv «Men hvilken rett har skrivingen til å bestemme over livet mitt? Har den krav på å få styre livet mitt?» Og som for å gjøre fremmedgjøringen total overfor mennesker som ikke slåss med Romanen og Språket, men med Regninger og Omsorgsansvar, hør på begrunnelsen for hvorfor hun ville prøve noe annerledes:
Jeg har alltid tenkt at skrivingen krevde meg totalt, at jeg ikke kunne gjøre noe annet. Men da jeg arbeidet med min forrige roman, oppdaget jeg derimot at jeg det hadde oppstått en slags kamp mellom meg og romanen.
«Dette har aldri handlet om meg. Det handler om deg», sa Barack Obama i sin landsmøtetale. Hva den stillferdig spørrende Tone Hødnebø ville sagt det vet jeg ikke. Men Hanne Ørstavik vil tilsynelatende altså tjene penger på å overbevise deg om at det handler om deg gjennom meg. Kanskje en kulturkamp ikke hadde vært så helt feil likevel?
**
Jørgen Lien