På Demokratenes nominasjonskongress i 1984, tre måneder før presidentkandidat Walter Mondale og hans visepresidentkandidat Geraldine Ferraro skulle måles og finnes fjærlette av velgerne i 49 av USAs 50 stater, ble New York-guvernøren Mario Cuomo et nasjonalt ikon for sitt parti. Han var bare plassert som keynote speaker, den ærerike, men oftest ineffektive taleposten som skal vise at det gror i partiet også bak dem som står på valg, men Cuomo satte fyr på salen: New York-guvernøren foreleste om president Ronald Reagans feilsteg og om skattekuttenes, arbeidsledighetens og rustningskappløpets konsekvenser. Men viktigst: I det første, magiske kvarteret leverte han det beste forsvar for amerikansk liberalisme verden noen gang har sett.
Se hele Mario Cuomos landsmøtetale her (via C-SPAN).
Cuomos retoriske utgangspunkt var Reagans utsagn om at USA stadig var «a shining city on a hill» på tross av kritikken som hadde kommet mot presidenten. City on a hill-sitatet stammer fra John Winthrops preken «A Model of Christian Charity», framført idet puritanerne det forlot katolske England for å bygge det nye samfunnet på amerikansk jord. Reagan knyttet an til selve den amerikanske eksepsjonalismens urtekst, denne læresetningen som gir amerikansk politisk retorikk den selvsagte sjøltilliten som vi europeere verken egentlig forstår eller tåler.
Cuomo bifaller Reagans utsagn, men advarer presidenten om at hans bekvemme posisjon på åsens topp hindrer ham i se hva som skjer under ham. Demokratenes forteller lener seg heller på Dickens’ knallharde klasseunivers enn på Reagans lovnader om det ljuva livet:
There is despair, Mr. President, in the faces that you don’t see, in the places that you don’t visit in your shining city. In fact, Mr. President, this is a nation — Mr. President, you ought to know that this nation is more a «Tale of Two Cities» than it is just a «Shining City on a Hill.
Frontier-myten, et annet uramerikansk bilde på ekspansjonen av det nye landet, benyttes av Cuomo som eksempel på forskjellen på demokrater og republikanere. «The Republicans believe that the wagon train will not make it to the frontier unless some of the old, some of the young, some of the weak are left behind by the side of the trail”, anklager han, i syngende, indignert tonefall. Det påfølgende er et mission statement om hva det demokratiske partiet er, og hvem det er til for: minoritene, innvandrerne, kvinnene, de fattige, arbeiderne, de arbeidende fattige. Det sies rett fram: «We Democrats believe in something else.”
***
Mario Cuomo døde i går, 82 år gammel. I løpet av dagen har omtrent alle amerikanske medier skrevet om ’84-talen, som vekselsvis blir omtalt som «Cuomos beste» eller «en av tidenes beste». Det framgår av det ovenstående at jeg setter den høyt selv. Det var en periode for noen år siden da jeg hørte den minst én gang i måneden. Jeg har vist den flere ganger på nachspiel.
Tatt i betraktning talens slitestyrke er det litt vemodig å konstatere at Mario Cuomo aldri ble noen rikspolitiker av format. Guvernørjobben i New York er rett nok ingen tullejobb (det hører med til historien at Marios sønn, Andrew, begynte på sin andre periode i farens gamle embete samme dag som Cuomo senior døde), men gjennom 1980-åra forventet alle at Cuomo stilet mot presidentposten. Hans angivelige ambivalens holdt ham til slutt unna primærvalgene i både 1988 og 1992, og han tapte til slutt guvernørvalget i 1994 mot republikaneren George Pataki. Bill Clinton – hvis maktbase i partiet sprang ut av den sentrumsorienterte Democratic Leadership Council, en institusjon Cuomo kritiserte ofte og gjerne – hadde ønsket ham som høyesterettsdommer året før, men også da sa Cuomo til nei.
Likevel står noe igjen etter den liberale ordkunstneren. Etter at det demokratiske partiet samlet seg om motstand mot president George W. Bush og Irak-krigen ved mellomvalget i 2006, har partiets kongressvalgte representanter blitt stadig mer progressive som gruppe, i takt med at Clinton-æraens mer moderate «blue dog»-demokrater har trukket seg ut eller blitt forkastet av velgerne. Partiet står samlet i kampen for kvinnerettigheter, minstelønn, innvandringsreform og likekjønnede ekteskap (som Andrew Cuomo var en av hovedarkitektene bak i New York). Barack Obamas landsmøtetale i 2008 var som en direkte speiling av Cuomos 30 år gamle mesterstykke, og Massachusetts-senatoren Elisabeth Warren slår jevnlig til lyd for en indignert, sosialt bevisst populisme som er lett gjenkjennelig i Cuomos tekst. Når Hillary Clinton, som alltid har ligget til venstre for ektemannen Bill, en gang i løpet av det neste året offisielt erklærer at hun aksepterer at hun kommer til å bli Demokratenes neste presidentkandidat, vil hun også vektlegge spørsmål som aldri kom opp sist hun stilte.
Æren for Demokratenes hastige glideflukt mot venstre i løpet av og de siste 8-10 årene kan ikke legges på Mario Cuomos skuldre alene, men at den skjer under ledelse av en annen begavet taler er ikke en tilfeldighet. «You campaign in poetry. You govern in prose», lød Cuomos aller mest berømte munnhell, sagt til The New Republic i 1985. Det sitter en fyr i Det Hvite Hus som vet hvor godt det stemmer. Obamas regjeringstid ble aldri den triumf-ferden valgkampen lovet, men han vil forlate presidentembetet med en solid bunke politiske seire (og en løgn og krig, da, selvsagt). Han vil ha gjort det som samlende figur for et demokratisk parti som ligger lenger til venstre enn på noe tidspunkt siden de seinsommerdagene i 1984.
En nydelig tekst som fremhever Mario Cuomos bunnsolide ettermæle. 1984-talen er selvsagt også en av mine absolutte favoritter, stadig aktuell og overførbar som den er til høyrestyrte land verden over. Mario Cuomo er et av disse menneskene jeg aldri har truffet og aldri har kjent, men som likevel har truffet en nerve i meg, og som jeg med sorg må akseptere at ikke lengre er blant oss. Takk for du har skrevet dette.
Takk for hyggelige ord, Dag Ole!