Det er selvsagt riktig, som Chris Cillizza skriver ikveld, at dersom John McCain går ut av kveldens presidentkandidatdebatt med Barack Obama som en vinner, vil ganske få bry seg med hans vinglete og irrelevante posering som Washingtons selverklærte redningsmann de siste dagene. Langt flere mennesker vil se kveldens debatt enn dem som lar seg overbevise av bloggosfæren og David Letterman om at McCain er en manipulerende opportunist som forsøker å gjemme bort det faktum at han ikke for sitt bare liv klarer å ta stilling til den økonomiske krisepakken, ved istedet å presse seg inn i forhandlinger hvor han ikke har noen rolle. Men selve manøveren begynner nå se så underlig ut at jeg nesten får en følelse av at han gjorde det for eventuelt å kunne hevde at grunnen til at McCain tapte kveldens debatt, var at han var så opptatt i Washington at han ikke fikk forberedt seg skikkelig. Om ikke annet er det en særdeles spektakulær måte å senke forventningene på.
For selv om vi ikke skal overvurdere hvor viktig (eller åpenbart) McCains gjennomskuelige spill for galleriet har vært for velgerne, så kan det ikke lenger være tvil om at det som var ment som en forlengelse av hans country first-narrativ, over de siste par dagene har blitt avslørt som et ganske desperat utspill fra hans side. McCains hadde en viss suksess med å drive diskusjonen når han for en stund siden oppfordret Kongressen til ikke innvilge seg sommerferie før den hadde vedtatt en ny energilov, men McCains mer dramatiske resept denne gangen kan meget vel ha slått tilbake på ham selv. Det er en helt reell fare for at den demokratiske påstanden om at forhandlingene først gikk i stå når McCains nærvær ga konservative republikanske ryggdekning for sin misnøye, får fotfeste. Da hjelper det fint lite å forklare at heller ikke Obama på det nåværende tidspunkt er klar til å si et entydig ja eller nei til forslaget. Det var McCain som bandt sin politiske strategi til Kongressens handlekraft (noe som er ekstremt risikabelt under enhver omstendighet), og derfor slipper Obama stadig unna med uforpliktende oppfordringer til samarbeid og kompromiss, mens McCains bare har maktet å vise fram en gapende avstand mellom ord og handling (som slår mer tilbake på ham selv enn på Kongressen, for en gangs skyld).
Det kan nemlig være verdt å minne om at McCain ville suspendere sin valgkamp helt fram til Kongressen var klar til å vedta krisepakken. Dit er det ennå et stykke, men i mellomtiden har McCain altså likevel bestemt at hans oppgave er fullført. Ultimatumet er plutselig borte, fordi forhandlingene igjen gjør framskritt. At det i praksis kun betyr at tonen i forhandlingene er tilbake der den var før McCain blandet seg, er selvsagt helt irrelevant. Jeg skrev igår, med en viss frustrasjon, at det jo egentlig er ganske absurd hvordan man er enige om at disse forhandlingene på sett og vis burde skånes for direkte involvering fra presidentkandidatene (en av dem vil få ansvaret for å sette store deler av planen ut i livet), men Kongressens revirtenkning viste seg for sterk, og McCains evne til å samle sitt parti for svak til ikke å gi skeptikerne rett.
En annen av portalens USA-kommentatorer, Norwonk, spurte meg i sakens anledning om McCains tendens til å gjøre slike ting etter innfallsmetoden ikke beviser at han ikke er egnet til å bli president. Det er absolutt en aktuell problemstilling. Dersom målet var å nå en rimelig grad av enighet med et minimum av støy, er Obamas tilnærmingsmåte langt å foretrekke. Men det er selvsagt vanskelig å forestille seg at dette egentlig var McCains hovedmotivasjon. Det bar istedet å motprogrammere Obamas stadig klarere grep om de økonomisk engstelige velgerne gjennom igjen å gjøre dette til et karakterspørsmål. Et av flere problemer for McCain er at hans tilsynelatende impulsive og samtidig snevert taktiske handlemåte neppe virker særlig betryggende på alle dem som ikke vil ta noen sjanser etter åtte år med George W. Bush.
Om McCain er uegnet til å bli president er ennå for tidlig å si. Men det jeg vet er at det ikke er fristende å la tvilen komme en mann som ikke engang kan styre sin egen presidentkampanje til gode. Foreløpig har han bare sikret seg at noen riktig ubehagelige prosess-spørsmål om økonomien vil måtte stjele tid fra det McCain helst vil at kveldens debatt skal handle om, utenriks- og sikkerhetspolitikk. Obama har på sin side neppe tidligere opplevd det å sitte stille, holde kjeft og lese notater som så politisk fordelaktig som det har vært denne uka.
**
Jørgen Lien