På søndag var det John Edwards’ presidentkampanje som ble spådd store problemer på denne plass. Idag har turen kommet til den tidligere favoritten til den republikanske nominasjonen, senator John McCain. Han opplever at interessen for hans kandidatur har tørket ytterligere inn, samtidig som kampanjen har brukt penger som om de fremdeles var i favorittsjiktet. Med fattige 11,5 millioner dollar innsamlet i andre kvartal, og med enda mindre imponerende 2 millioner i brutto kassebeholdning, skal det svært mye til for å komme seg ovenpå igjen. Den tidligere skisserte onde sirkelen vil trolig ramme McCain med full kraft: Mediene er nå breddfulle av kommentarer som dømmer hans vinnersjanser til lik null, noe som kan gi mange potensielle givere lyst til heller å satse på en av dem som har en positiv buzz. Hvis dette samtidig følges opp av nedskalert mediedekning vil det også ramme de langsiktige innsamlingsevnene til kampanjen. Da er det eneste han kan håpe på at meningsmålingene snur i de tidlige valgstatene Iowa, New Hampshire og South Carolina. Men tommelfingerregelen er at den mest effektive måten å snu en slik negativ trend på, er ved å bombardere velgerne i disse statene med TV-reklame, for å få fram sitt usensurerte og positive budskap. Men slik reklame har McCain neppe råd til, nettopp fordi de andre leddene i kjeden alt har sviktet.
Derfor befinner McCains folk seg samtdig i den ubehagelig posisjon at de må bruke det meste av sin tid på å innrømme feilbedømninger og forklare hvorfor McCain ikke har klart å knytte noe nytt bånd til velgerne, istedenfor å kunne riste av seg skuffelsen og forsøke å vri debatten inn på deres spor. Kampanjen har lenge satset hardt på at de republikanske kjernevelgerne som er uenige med senatoren i sentrale saker likevel kunne tenkes å stemme på ham, fordi de setter pris på en ærlig og prinsippfast politiker. Det kan riktignok diskuteres i hvor absolutt grad McCain har avstått fra enkle frierier til partiets kristne høyrefløy, men på ett, sannsynligvis avgjørende punkt har de rett. McCain har verken moderert sin støtte til president Bushs stadig mer upopulære krig i Irak (inkludert vårens troppeoppbygging) eller bøyd av for kritikken mot det kompromissforslaget til ny innvandringslovgivning som han har stilt seg bak, sammen med moderate krefter i begge partier. Disse sakene alene beviser at John McCain er en uredd kandidat, men de kan samtidig tyde på at han ikke har den kynismen som skal til for å vinne partiets nominasjon.
Mens McCain fremdeles var den republikanske favoritten, ble det ofte sagt om en utfordrende Rudy Giuliani på stigende kurs at partiets grunnfjell fort kunne komme til å forlate ham så fort det ble klart for dem hva han mente i viktige verdispørsmål. Men der Giuliani ennå leder klart i nasjonale meningsmålinger, selv etter at media har skrevet spaltekilometre om hans kontroversielle abortsyn, så kan det se ut som om det se ut som om det istedet er McCain som har fått smake den nå så opplyste republikanske allmennhets vrede. McCain kan kanskje være en appellerende kandidat for mange høyreorienterte velgere, men det gjelder bare så lenge innvandring ikke er på dagsorden. Det er selvsagt uheldig for McCain, men de siste par månedene har det altså ikke fantes noe som helst annet på agendaen enn nettopp dette spørsmålet. Den uredde senatoren har følgelig måttet tåle konsekvensene av å binde seg så forbeholdsløst til et kompromissforslag som verken ble særliig godt likt av moderate eller ytterliggående republikanske velgere. Det kan meget vel være at denne lovteksten var det beste oppnåelige kompromiss, og sånn sett spiselig for senator John McCain, men presidentkandidat John McCain gav seg selv et betydelig handikap ved å støtte den, særlig når den nå også mislyktes i å nå igjennom i Senatet. Summen for mange republikanske velgerne er altså ikke bare at McCain havnet ned på feil standpunkt i selve saken, men i tillegg at han ikke var sterk og samlende nok til å levere politiske resultater. Det tar seg ikke pent ut for en kandidat som selger seg selv som en resultatorientert pragmatiker med en uslåelig og nødvendig evne til å få folk til å samarbeide over partigrensene.
Sett i lys av hvor mye kontinuerlig juling han får i innvandringsdebatten skulle man derfor tro at Irak-engasjementet kunne være en nyttig livbøye for McCain-leiren. Men også her begynner han å miste fotfestet. Dette er verken fordi de republikanske velgerne er blitt så veldig mye mer kritiske til krigen, eller fordi senatoren selv har begynt å tvile på sitt standpunkt. Nei, det skyldes at andre prominente republikanerne nå åpent lufter sin tvil og fortvilelse. Det har lenge vært kjent at den ellers meget Bush-lojale Nebraska-senator Chuck Hagel har vendt både krigen og presidenten ryggen, men så lenge han stod alene var han ingen stor trussel. Den kommer først nå, når den respekterte og utpreget moderate senator Richard Lugar fra Indiana ganske nylig plukket fra hverandre hele krigen i en tale i Senatet. McCain kan nok fremdeles drive kampanje som den aller mest trofaste tilhengeren av Bushs krig, men hvis støtten fra partiet rundt ham fortsetter å slå sprekker, er det ikke godt å vite hvor lenge velgerne vil forholde seg lydig til partilinjen. Det er også kjent at antikrigsstemningen er spesielt sterk i Iowa, en tidlig stat som McCain nå altså innrømmer at han er nesten helt avhengig av for å i det hele tatt ha en sjanse til å ta hjem nominasjonen til slutt.
Derfor gir det heller ikke veldig stor grunn til optimisme når McCains kampanjekoordinator Terry Nelson, febrilsk insisterer på at senatoren vil reise seg så fort disse to åpenbare problemsakene skyves mer i bakgrunnen. Problemet er bare at det er svært vanskelig å se hvorfor disse sakene skulle avta i viktighet det neste halve året, fram til primærvalgene begynner. På delstatsnivå sier mange republikanere at innvandring er deres aller viktigste sak, og tatt i betraktning at særlig republikanske velgere i Iowa tradisjonellt er ganske konservative, er ikke dette noe som lover godt for McCain. Likeledes er det ønsketenkning å tro at det såkalte troop surge i Irak plutselig skulle gjøre landet til et fredeligere sted, i alle fall enn så lenge ingenting tyder på at den irakiske regjeringen, som holder hånden over flere av de militante gruppene som bekjemper de amerikanske invasjonsstyrkene, har noen intensjon om å sette hardt mot hardt overfor opprørerne. McCains stadige insistering på det gjøres små men viktige fremskritt i Irak virker mindre og mindre troverdige, og snart kan det hende også den lojale republikanske grasrota mister tålmodigheten. Da står den allerede upopulære McCain aller lageligst til for hogg. Det kan fort bli dødelig.