Høyre og Frps politikere samt Befalets fellesorganisasjon har, kanskje med rette, beskyldt Jens Stoltenberg for å ikke interessere seg nok for situasjonen i Afghanistan. Siden han ble statsminister har han kun brukt 5 timer på å besøke soldatene i krigen. For å sitere Aftenposten: «Solberg mener det er «mangel på nasjonal ledelse» når Stoltenberg i praksis har vært fraværende i Afghanistan gjennom sine år som statsminister, mens Jensen sier til DN at hun «tør ikke tenke tanken på at det kan skyldes manglende interesse»«.
Regjeringen har flere ganger sendt fagministeren, statssekretæren og utenriksministeren til området – de som egentlig burde ha kompetanse på området. Hadde jeg vært soldat hadde jeg naturligvis satt pris på om statsministeren hadde tatt seg tid til å besøke meg i krigssonen, som en anerkjennende gest for min innsats, for norske utenrikspolitiske interesser. Er det det viktigste?
Hverdagen til de norske soldatene i Afghanistan er ganske annerledes enn for bare ett halvt år siden. I dag er soldatene som regel annenhver dag i trefninger med Taliban. Det kunne vi som interesserer oss for dette feltet sagt til alle som lytter for 2 år siden. Taliban vil bruke sine tidligere kjerneområder fra 1996 for å knytte «sine» deler av Afghanistan sammen. Ved å bruke oversiktskartet over etnisitet i området ser man at det norsk-kontrollerte området utgjør en slik korridor. Da denne befolkes i stor grad av pashtunere. Denne historisk neglisjerte gruppen av befolkningen har gitt Taliban mye støtte. Og nå kommer krigen til nord- og vestområdene av Afghanistan. Mens Siv og Erna ønsket å bruke mer ressurser i sør- og øst-områdene holdt Ap klokelig igjen, til ville protester. Det ble sagt at vi var usolidariske med våre NATO-allierte. Vel, nå har Erna og Siv fått det som de ville, krigen blir tilspisset i nord og øst av Afghanistan.
På mandag ble 8 norske soldater skadet mer eller mindre hardt i løpet av en 6 timer lang trefning. I et bakholdsangrep ble de «eid» av Taliban. Et under, samt heltemodig innsats fra helikopter- og sanitetspersonell førte bare til skadde og ikke drepte norske soldater. Alliansens overlegne luftherredømme ga likevel ingen CAP eller annen form for støtte, som kunne gitt nordmennene et taktisk overtak. Skandale, spør du meg.
Taliban har lært og lærer hele tiden. Fra å kjempe større slag, driver de nå med nålestikkangrep som viser seg svært vellykket. Med bedre utstyr og våpen, samt mer mobilitet har gitt dem en taktisk fordel. Kan vi svare på dette?
Jeg har alltid vært for å sende soldater til fredsopprettende oppdrag i utlandet. Folkeretten og staters suverenitet bør ikke ha forrang for enkeltmenneskers/gruppers lidelser. Vi bør helt klart stoppe overgrep, etnisk rensing og lignende mener nå jeg. Jeg har alltid vært klar på at verden og Afghanistan blir bedre uten Taliban. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke har den helt store troen på Afghanistan-prosjektet. De fleste som drar ut er nok på jakt etter et eventyr, samtidig har de med seg en solid bagasje av norsk moral. Norske soldater har og har alltid hatt høy moral og gode medmenneskelige egenskaper. Vi er som et folk veldig rettferdighetsorientert. Noen kaller det jantelov, jeg kaller det rettferdighetssans. Problemet i dag er ikke soldatene og deres maktbruk, men at de beskytter ett system og en ledelse som ikke gagner den jevne afghaner. At den sittende regjeringsmakten er korrupt og tjener gode penger på heroinhandel bør ikke være en nyhet. Samtidig som heroinen flommer over våre hjemgater og ødelegger mange liv. Landets elite med Karzai i spissen skaper ikke et bedre Afghanistan, snarere tvert imot.
Norske soldater kunne gjort mye mer for den jevne afghaner, men de har ikke midler. Antageligvis burde forsvaret ha større oppbyggings- og nødhjelpsavdelinger. Disse kunne være vel så strategiske som rene kampgrupper. Mange nødhjelpsorganisasjoner vil sikkert protestere kraftig mot dette. Selvfølgelig, da dette ville koste dem økonomisk støtte og muligens fordi det militære kunne gjøre en bedre jobb på mange felter. Jeg tror at denne løsningen bør utdypes og videreutvikles. For ikke å trekke for lange paralleller, men nettopp den økonomiske hjelpen gjennom Marshall-planen ga USA ett langt og fruktbart samarbeid i Europa. Dette bør man egentlig ha lært av.