Regjeringsmakten ble ikke redningen for danske sosialdemokrater utslitt av flere tiårs fløystrider. Rett nok holder Helle Thorning-Schmidt foreløpig sammen ikke bare på regjeringen, men også på sitt parti i møtet med massiv kritikk mot velferdsinnstramminger og skattelettelser til næringslivet, men det bærer klart preg av å være en dyd av nødvendighet og rådløshet i den interne opposisjonen. Socialdemokraterne gjennomførte velferdsreformer sammen med det sosialliberale sentrumspartiet Radikale Venstre også på 1990-tallet, men det er bare De Radikale som retter ryggen i stolthet og glede når velferdssamfunnet kan og skal trimmes. De Radikale er et masochistisk parti. som får energi av å drapere seg i såkalte «vanskelige valg for Danmark». Socialdemokraterne har vært drevet av en annen type idealisme. Derfor gjør det så vondt når partiet i disse dager får vekselvis ros og spott fra Venstre og Det Konservative Folkeparti for reformer som ikke går langt nok, mens venstreradikale Enhedslisten og velferds-høyre i Dansk Folkeparti deler ut ørefiker til partiet og slengkyss til velgerne deres.
Og inn i dette vepsebolet har så S-finansminister Bjarne Corydon stukket hånden, med uttalelser til magasinet Ræson om at Socialdemokraterne ikke egentlig tilhører venstrefløyen. Og han mener det som et kompliment. Derimot, sier mannen som allerede før dette utspillet hadde økenavnet «blå Bjarne» for sin utstudert teknokratisk-snusfornuftige tilnærming til politikk, har Socialdemokraterne vært preget av en så stor tro på sitt eget prosjekt, at partiet selv har kunnet være med på å definere hvor midstreken i dansk politikk går. Det ligger nærmest implisitt at sentrum er det sted hvor Socialdemokraterne til enhver tid befinner seg. Og fordi man så gjerne vil oppfattes som ansvarlige, er det som av nødvendighet også der den moralske riktige politikken er å finne.
Likevel er det vanskelig å unngå en fornemmelse av at Corydon har feilberegnet stemningen på grasrota. Der gjør det nemlig mer enn vondt nok å skulle forsvare kutt i studiestøtten og de økonomiske bidragene til arbeidsledige som mister dagpengene eller skal pålegges å ta en utdannelse, om ikke finansministeren samtidig skal svøpe det hele i en slags ideologisk-pragmatisk nytegning av det politiske landskapet i tillegg. Enda mer skjærende blir budskapet av at velferdsreformene man snart – med disiplinert, mild selvtilfredshet – skal forhandle fram med den forrige borgerlige regjeringens kjernepartier, på flere punkter går i helt motsatt retning av hva man lovet velgerne før siste folketingsvalg.
Den vennlige tolkningen er at Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti forregnet seg når de forega å gå til valg på velferdsvekst og motstand mot den borgerlig-radikale tidligpensjonsreformen. Den mer kyniske teorien går ut på at man hele tida visste at pensjonsreformen måtte legges til grunn, og at de sammenraste trepartsforhandlingene om arbeidstidsreform mest sannsynlig ville kollapse og lede til hull i budsjettene, men at man satset på at velgerne kun ville straffe dem etter valget. Uansett vil regjeringspartiene nå holde fram at Venstre og De Konservative undervurderte hvor svak dansk økonomi i realiteten var, og at velferdsreformene og de forhåpentligvis vekstfremmende skattelettelsene ikke så mye er drevet av ideologi, som av behovet for å rydde opp etter borgerlig, økonomisk vanstyre.
For Helle Thorning-Schmidt og Bjarne Corydon kan begge deler meget vel stemme på samme tid. De kan ha blitt genuint overrumplet av svakheten i dansk økonomi, samtidig som det ikke gjør dem all verdens at de må administrere velferdsreformer. Hvis Venstre er hovedkonkurrenten om velgere og regjeringsmakt, gir en slik «forsiktig og ansvarlig» linje sikkert god mening. Men regjeringens problemer stopper jo ikke der. SFs velgere fosser over til Enhedslisten, og det er mer enn et tiår siden Socialdemokraterne fikk noen egentlig velgergevinst av sentrumslinja. Nå risikerer Helle og Bjarne istedet å bære ved til et allerede flammende bål av mistenksomhet og såret selvfølelse, som står opp langt utenfor partiets selvdefinerte venstrefløy.
Derfor er det ikke bare Corydon som gjør det enkelt for seg med sin hjemmesnekrede definisjon av hva som utgjør midten av dansk politikk. Det gjør også Berlingskes politiske redaktør, Thomas Larsen, når han uttrykker forundring over de skarpe reaksjonene fra det sosialdemokratiske grunnfjellet og tillitsvalgtkorpset. Bare ved å tolke «venstrefløy» som noe ytterliggående kan Larsen slippe unna med å hevde at Socialdemokraterne kun sjelden kan sies å ha tilhørt venstresida. Men med en slik retorisk manøver har Larsen nesten umerkelig utdefinert Corydons kritikere som en gjeng sentimentale nostalgikere, for hvem det å tilhøre venstresida kun er et spørsmål om å si det som føles rett. Identitetsspørsmålet er en del av det, selvsagt. Men det handler også om et politisk linjevalg. Det gjør Bjarne Corydon lurt i å merke seg.