Jeg har tidligere skrevet om mine forventninger til filmatiseringen av Stephen Chboskys populære ungdomsroman The Perks of Being a Wallflower (1999), og har tilmed kalt den min mest imøtesette film for året. Filmen, regissert og tilrettelagt av Chbosky, og med de unge håpene Emma Watson (Harry Potter), Logan Lerman (Percy Jackson1) og Ezra Miller (Vi må snakke om Kevin) på rollelista, tente gjennom sin inderlige og finfølte trailer et håp om at den kunne ivareta bokas følelsesmessige innlevelsesevne. Den kan den selvsagt fremdeles. Amerikanerne får svaret 28. september, ved den offisielle kinopremieren. Så heldige er vi imidlertid ikke i Norge. Den opprinnelige distributøren har meddelt at de ikke kommer til å sette opp filmen likevel, kunne Filmweb melde i august.Foreløpig har vi ikke fått noen begrunnelse for snuoperasjonen, og det er vel ikke sannsynlig at vi får noen heller, men sett fra en kommersiell synsvinkel framstår beslutningen en smule underlig. Jovisst, filmen har et langt større publikum i den engelskspråklige verden enn her hjemme (den er aldri blitt oversatt til norsk), men den har et kjent navn i Watson øverst på plakaten, og filmen skulle ikke være umulig å selge inn til et ungt publikum på traileren eller tematikken alene. Jeg er faktisk fristet til å si at det ville hatt en kulturpolitisk egenverdi å ha filmen i norsk kinodistribusjon. Det er ikke hver dag vi blir presentert for kulturelt innflytelsesrike ungdomsfilmer som fører seg så lavmælt og inderlig an som detPerks lover å gjøre. Jeg tror ganske enkelt norske kinogjengere, i alle aldre, her blir snytt for en innfallsvinkel til å forstå amerikansk ungdomskultur, både igår og idag, direkte og indirekte, som ikke byr seg så ofte. Med mindre det skulle vise seg at distributøren har sett en film som enten er umulig å markedsføre, eller rett og slett overhodet ikke holder mål, ser det ut som en underlig beslutning.
Men jeg griper ikke kun ordet for å gråte for min mest imøtesette film for året. Lik Gregg Arakis (Mysterious Skin, 2004) syretrippKaboom, som ble min vesentligste no-show på norske kinoer ifjor (den ble imidlertid vist på Oslo Internasjonale Filmfestival høsten 2010), venter vi fortsatt på nyheter om et knippe lovende filmer. Film som får sitt gjennombrudd eller lansering på festivaler kan ofte bruke svært lang tid på veien til Norge, men noen filmer burde det likevel finnes mer åpenbare grunner til å gi norsk kinolansering, blant dem flere konkurransefilmer fra vårens Cannes-festival. Vi veit heldigvis at Gullpalme-vinneren Amour av mesterregissøren Michael Haneke (Det hvite båndet, 2009) kommer til jul, og innen den tid har Arthaus også lovet oss den amerikanske snakkisen Beasts of the Southern Wild. Rust and Bone, av franske Jacques Audiard (Profeten, 2009) er også varslet fra den kanten. Den østerrikske provokatøren Ulrich Seidls bebudede Paradis-trilogi skal også være innkjøpt på annet hold.
Litt etter den nedslående Perks-meldingen kunne Montages fortelle at brasilianske Walter Salles’ filmatisering av Jack Kerouacs kultroman, On the Road, ikke blir å se på norske kinoer. Dagbladets nettutgave grep umiddelbart fatt i den mest salgbare og minst interessante vinklingen – du blir nektet å se en barbrystet Kristen Stewart på det store lerretet – men den sier like fullt noe om at dette knappest er en supersmal nisjefilm vi snakker om. Romanen har fått opptil flere renessanser også i Norge, og dens innflytelse som et tidsdokument over beat-generasjonen gjør en filmatisering nærmest automatisk til en vesentlig produksjon. Igjen skal det dog tilføyes at den var blant filmene som fikk en nokså lunken mottagelse i Cannes, noe som nå blant annet har medført at den skal klippes om.
Hadde du spurt meg om å velge kun en film blant de mange ombuzzede Cannes-filmene hvis skjebne foreløpig er uviss på norske kinoer, tror jeg likevel jeg ville prioritert Laurence Anyways, av den unge franske regissøren og skuespilleren Xavier Dolan. Dolan sto bak den lovende spillefilmdebuten I Killed My Mother (2009), og fulgte den raskt opp med den modnere, men likevel rastløse og litt uselvstendig flinke Hjertebank (2010). Etter skussmålene fra Cannes å dømme, er Laurence et mer ambisiøst stykke film, om en mann som i trettiårene forsoner seg med at han er født i en kropp som ikke passer med den han er. Traileren lover overmåte godt, og hovedrolleinnehaver Melvil Poupaud er en av Frankrike beste skuespillere. Om den ikke kommer i regulær distribusjon, burde filmen i prinsippet passe godt til LHBT-sideprogrammet på Bergen Internasjonale Filmfestival, med en palme for beste skeive film med seg fra Cannes. Men forhåpentligvis er det ikke der siste tog går for unge Dolan i Norge.
Lista kunne fortsette; med Abbas Kiarostamis Like Someone In Love, som tross delte kritikker fra Cannes-kritikerne burde være en kinokandidat på regissørnavn alene, og særlig etter fjorårets fabelaktige Møte i Toscana; eller rumenske Cristian MungiusBeyond the Hills, en appetittvekkende eksorsismehistorie fra regissøren bak den tidligere Gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager; eller for den sakens skyld David CronenbergsCosmopolis. Sistnevnte framstår som enda en av disse Cannes-filmene som har et mer brokete kommersielt potensiale enn første øyekast tilsa, særlig etter varierende kritikk, men kombinasjonen av regissør Cronenberg (A History of Violence, 2005, A Dangerous Method, 2011), et romanforelegg av Don DeLillo og en stilisert, eksistensfilosofisk Robert Pattinson (!) burde potensielt kunne bane vei for en rundtur på det store lerret.
Det er flere, selvsagt, og forhåpentligvis vil vi fortløpende bli gledelig overrasket over at Cannes-fangsten til slutt finner veien hit likevel. John Hillcoats (The Road, 2009) Lawless har premiere denne helga, Lee Daniels’ The Paperboy ble tidligere varslet rundt juletider, og Thomas Vinterbergs prisvinnende comeback, Jakten, skal vanke over nyttår. Til sjuende og sist er det uansett til å håpe på at dette blir et spørsmål om tålmodighet og optimale visningsforhold. Selv om jeg gjerne skulle sett at så mange som mulig av disse filmene kommer opp på kino, enten via festivaler eller vanlige visninger, er det viktigste tross alt at de til slutt blir tilgjengelige. Med så store navn som Kiarostami, Cronenberg og Salles i uvissa, er det tydelig at distributørene er avventende til å lansere smal film basert på regissørnavn alene.