Det skulle være uka da den britiske valgkampen beveget seg fra åndeløs synsing om mulige parlamentariske konstellasjoner, eventuelt krangling om seks milliarder i et budsjett som er hundre ganger større. Men selv om det har vært dagene for utrullingen av de store partienes valgprogrammer (Labours program var ‘ingen game changer’; Tories’ var overraskende optimistisk; og Liberaldemokratenes oste av deres særegne kompetente idealisme), har regjeringsspørsmålet likevel vært uungåelig. Men i motsetning til tidligere valgkamper, hvor det har bidratt til å øke følelsen av at et britisk parlamentsvalg mest ligner på et presidentvalg i USA, har de to statsministerkandidatene denne gangen måttet dele oppmerksomheten med Liberaldemokratenes leder Nick Clegg. Løftet fram av utsiktene til et parlament hvor verken Labour eller Tories har flertall alene, og populariteten til LibDems’ skyggefinansminister Vince Cable, har det sosialliberale mellompartiet inntatt en sjelden sett hovedrolle i valgkampen.
Han kan nemlig meget lett bli kongermaker etter valget, Nick Clegg. Det er ikke nødvendigvis en ideell posisjon å være i, på grunn av alle velgerne han på et tidspunkt må skuffe, men sjansen for å overbevise velgerne om at denne gangen ikke er bortkastet å stemme liberaldemokratisk, er likevel bedre enn på lenge. Mistroen til de to store partiene – som særlig tiltok etter at de begge to ble fersket i å benytte parlamentets refusjonsordninger til personlig berikelser på skattebetalernes regning – gir en åpning for Liberaldemokratene, selv helt fritatt fra skandalen. Og som Jon Hustad påpeker i en sympatisk innstilt artikkel i denne ukas Dag og Tid, har Liberaldemokratene nå kvittet seg med de ultimate kravene som tidligere har gjort dem lette å overse dersom deres stemmer likevel ikke skulle vise seg avgjørende. Liberaldemokratene kjemper simpelthen om å bli none of the above-alternativet i dette valget.
Dette er ikke nytt, selvsagt. Allerede da høyresosialdemokrater brøt ut av Labour på grunn av partiets fagforeningsmakt og mangle EF-entusiasme, for å danne Social Democratic Party (SDP), var målet å framstå som det naturlige tredjealternativet. SDP inngikk ganske raskt en allianse med det gamle liberale partiet, og ved valget i 1983, var det kun noen få prosentpoeng som skilte Labour fra SDP i oppslutning. Denne felles historien skulle kanskje antyde at det vil være mest naturlig for Clegg å peke på Gordon Brown som statsminister dersom han får bestemme etter valget, men bildet er mer komplisert enn som så, av både historiske og samtidige grunner. En skarp rivalisering gjennom åtti- og de tidligere nittiårene ble forløst ved at Labour etter hvert distanserte den SDP/liberale alliansen (de gikk sammen i Liberaldemokratene i 1988, og stilte til første parlamentsvalg i 1992), men stadig uten helt å kunne true torienes grep om makten. Dette er dette David Marquand har kalt ‘det progressive dilemma’. Hvis vi er enige om at sosialdemokrater og liberale har mye til felles (og det har de), hvordan går grensen for å konkurrere mot hverandre, dersom resultatet istedet kan bli en tory-regjering?
Marquand, mangeårig medlem av Labours høyrefløy som meldte overgang til SDP tidlig i åttiårene, syntes å mene at Tony Blairs New Labour-prosjekt innebar en slags løsning på det progressive dilemmaet. Her hadde man endelig funnet den riktige balansen mellom de liberales frihetsfokus og Labours rettferdighetsdagorden, mente Marquand, og meldte sin retur til Labour ved valget av Blair til partileder i 1994. Men om Marquand mente hans politiske prosjekt nå var inkorporert i Labour, gjenstod det progressive dilemmaet dilemmaet like fullt som et valgtaktisk problem. Blant annet for å sikre seg en sikkerhetsventil dersom Labour ikke skulle sikre seg det ventede flertallet ved parlamentsvalget i 1997, innledet Blair derfor samtaler med Liberaldemokratenes daværende leder, Paddy Ashdown, med sikte på parlamentarisk samarbeid. Innrømmelsen til Liberaldemokratene skulle tilgjengjeld være Blairs løfte om valglovreform og et demokratisk valgt Overhus. Som vi vet vant Labour det største parlamentsflertallet siden Atlees etterkrigsregjering, og de kreftene hos Liberaldemokratene som hadde advart mot at du ikke kan stole på at de store partiene ville ha Liberaldemokratenes interesser i bakhodet, skulle få rett. Liberaldemokratene fikk riktignok delta i konsultasjonsmøter med den nye Labour-regjeringen, og den gamle SDP-utbryteren og Labour-nestleder Roy Jenkins ble satt til å lede valglovkommisjonen, men da dennes anbefalinger ble lagt fram skjøt statsminister Blair dem nådeløst ned. Dette skapte et latent mistillitsforhold mellom de to sentrum/venstre-partiene, som ikke akkurat ble redusert av Blairs Irak-tokt.
Utfordringen Labour har i å få Liberaldemokratene til å peke på dem som regjeringsparti i en situasjon uten noe avklart parlamentsflertall, er ikke nødvendig å overbevise LibDems om at de to partiene har mest til felles. Det er å få LibDems til å forsone seg med New Labours nye og gamle arroganse. Veldig mye av den liberale kritikken av Labour er treffende; at partiet er autoritært i spørsmål om rettsstaten og menneskerettighetene; at det er lite villig å danne et forsvar mot Ukips og de konservatives paniske EU-motstand; at det har glemt den sosiale fordelingsprofilen; at det har vært for villige til å løpe finansnæringens ærend; at deres ‘moderniserte’ velferdsløsninger på mange måter er lite tungrodde og idefattige som det ‘Old’ Labours maskinsosialdemokrati. Selv om det i teorien skulle bety at Liberaldemokratenes er nærmere målet enn noensinne, kan det av de nevnte historiske grunner, også tenkes at Liberaldemokratenes fornyede løfter om valglov- og Overhus-reform, faktisk vil gjøre dem enda mer mistenksomme overfor hvor genuin Brown kompromissvilje egentlig er.
Men inntil videre har Nick Clegg kun en ting å gjøre; ikke ta stilling offentlig til hvem som bør være statsminister i et delt parlament, og bruke tiden under kveldens historiske partilederdebatt til å hamre hjem poenget om at de siste årene politiske og etiske vanskjøtsel av Storbritannia ikke lenger gjør det til en risikosport, men derimot til en ansvarlig handling å stemme liberaldemokratisk. Jeg klarer ikke å klandre ham.