Jeg har tenkt endel på dette: Den følelsen av ærefrykt og sitrende forventning som mange møttes hver nye Ringenes Herre-film med, den hadde jeg overfor James Camerons Titanic. Ti år etter, etter at Cameron har forsvunnet fra scenen, og filmen har inntatt en plass midt mellom den respekterte Tatt av vinden og den ikke fullt så (javel, ikke i det hele tatt) respekterte Love Story, kan dette sikkert være vanskelig å fatte. Men slik var det altså. Ikke i like stor grad for alle, men i høyeste grad for meg. Allerede før premieren hadde Titanic legendestatus, og mytebyggingen kan (uten noen som helst sammenheng for øvrig) senere bare sammenlignes med Stanley Kubricks ujevne Eyes Wide Shut (1999). Filmens spektakulære tema, James Camerons tilnærmede besettelse og ubestridelige stormannsgalskap, og dens svimlende budsjett bygde opp en forventning som ingen film i verden kunne innfri. Men Titanic innfridde likevel.
Jeg vet ikke hva jeg forventet meg av Titanic dengang, simpelthen fordi forhåndsomtalen hadde vokst meg over hodet. Jeg leste alt jeg kom over, jeg talte tilmed ned dagene til premieren, men likevel visste jeg altså ikke hva jeg ønsket meg. Det kan rett og slett ha vært nok for meg at dette var en film som samlet folk, hva nå enten de likte den eller ikke. Alle skulle ha en mening om Titanic, og det eneste jeg hadde væpnet meg med, var at jeg skulle like den.
Og da gjorde jeg jo det. Jeg tok begjærlig til meg alle dens storslagne detaljer, den pompøse musikken, den bredpenslede men velutførte kjærlighetshistorien, og jeg gråt av det jeg fikk se. Jeg innrømmer det. Og, når vi først er inne på innrømmelser, her kommer en til. Jeg gråt ikke mens jeg så Titanic, ikke engang umiddelbart etterpå. Jeg var så opptatt av denne filmen, så fornøyd, så fascinert – så oppslukt – at min reaksjon faktisk lot vente på seg i flere dager. Men til slutt gråt jeg av Titanic. Det var visst lov å gråte over en slik film. Kanskje er det også lov å innrømme det i ettertid.
Ulikt så veldig mange andre av oss som elsket Titanic, så jeg filmen bare den ene gangen. De ivrigste så filmen tjue ganger eller mer, men jeg nøyet meg med den ene formiddagsforestillingen i Vika kino. Derfor var jeg veldig spent, når muligheten nå endelig bød seg igjen. I glemselens skygge var Titanic også for meg nå først og fremst My Heart Will Go On, I’m the king of the world!, skipet som ikke kunne synke, Rose, you have to promise me that you will never give up, Kate og Leos kyss i skumringen, og Kate som svarer Dawson når hun blir spurt hva hun heter. Hva annet er Titanic? Og hva har filmen blitt?
Enhver film endrer seg i møte med presse og publikum, og forandringen fortsetter etter hvert som årene går. Og fordi filmen ble så voldsomt populær var det vel ikke annet å vente enn at Titanic ganske kjapt fikk et kraftig backlash, hos så vel kritkere som i det jevne publikum. Det gikk snart sport å forklare hvorfor ikke var så bra som alle skulle ha det til, og her hadde man dessuten en film som ikke per definisjon var kul (noe som gjorde tilsvarende kampanje mot Pulp Fiction enkel å slå tilbake), men snarere en klissete jentefilm. Og der står Titanic idag, som en film som er mer kjent for sin grandiositet (?) enn for sine egentlige filmatiske kvaliteter. Og til en viss grad merker jeg at jeg tilpasser meg resepsjonshistorien. I månedene umiddelbart etter premieren var det ingen som ventet at du skulle unnskylde din fascinasjon for Titanic, men når jeg ser den på nytt idag merker jeg at jeg nesten ubevisst møter den med skepsis. Men likevel er det noe som treffer. Alt er neppe motivert av nostalgi.
Før gjensynet forsøkte jeg, for å ha noe å sammenligne med, å sette ned noe av det jeg husket fra forrige gang jeg så filmen, og jeg kom, kanskje ikke så overraskende, frem til at det var langt lettere å huske det som ikke var så bra. Det som først og fremst hadde festet seg hos meg var den meget konstruerte rammehistorien om den 100-årige Roses gjenfortelling av sin ferd med Titanic, og inntrykket av at filmens siste halvdel var for lang. Gjensynet skulle vise seg å forsterke disse følelsene.
Etter hvert som årene hadde gått, innså jeg at jeg hadde glemt hva det var som egentlig gjorde at rammehistorien føltes så svak. I mitt minne var det først og fremst sentimentaliserende og billig å la den gamle Roses kommentere sin egen ungdom, men selve denne siden ved fortellingen viste seg å fungere brukbart. Derimot hadde jeg glemt at Rose forteller sin historie til en samling lykkejegere, som fatter interesse for vraket fordi de leter etter en stor og verdifull diamant som skal ha sunket med skipet. Ikke bare er denne delen av historien helt, helt uinteressant for selve det romantiske skjebnedramet, men den åpner også for ikke bare en rekke ubrukelige bifigurer, men også en avsluttende scene så kvalmende sentimental at den truer med å kvele hele filmen. I denne skal Cameron rettferdiggjøre hvorfor Rose har fått være historiens forteller, og resultatet er hinsides pinlig.
Men uansett om grepet med vår samtidige fascinasjon for Titanic er fortellermessig uheldig, så forteller det oss muligens noe om hvorfor James Cameron ville lage filmen. Jeg leser ekspedisjonslederen (spilt av Bill Paxton) som en slags speiling av regissøren selv, særlig ettersom hans detaljerte kunnskap og interesse er velkjent. Denne rammen gir også deltaljfetisjisten Cameron er brukbar grunn til å bruke så vel filmens første som siste minutter til å fungere som en filmatisk arkeolog. Filmen åpner med en langs scene hvor ekspedisjonsteamet sveiper gjennom vraket og kaster om seg med historiske fakta og anekdoter (Cameron var selv med på en ekspedisjon ned til vraket), men den avsluttes med et tilsvarende sveip gjennom den detaljrikt rekonstruerte kopien som fungerte som filmens kulisse. Det er her, som James Camerons private leketøy og historiske meditasjonstime, at filmen er som svakest.
Når jeg for noen uker siden hyllet Ang Lees Brokeback Mountain, skrev jeg om det jeg mente var dens tidløse kvaliteter. Under dette ligger en innrømmelse (og kanskje endatil en beklagelse) av at den slags filmer for en stor del ikke lages lenger. I likhet med Brokeback, men uten den samme tilbakeholdne virkemiddelbruken, så stoler James Cameron ikke bare på at folk fortsatt er interessert i å se atter en skjebnesvanger kjærlighetshistorie, men også at de ønsker at den tar seg selv på det dypeste alvor, uten å benytte ironiske og distanserende triks. De fleste av dagens filmromanser finner sted innenfor den romantiske komedier sjangernormer, og tilbyr en lett fordøyelig kjærlighetshistorie mellom mennesker som er sjarmerende i egenskap av sine karikerte trekk, og ikke nødvendigvis fordi de føles ekte eller troverdige. Kanskje er det derfor Titanic på et vis kjennes befriende. Romansen mellom fattiggutten Jack Dawson (Leonardo DiCaprio) og riksmannsbarnet Rose (Kate Winslet) er så klassisk, og så total og tragisk, at den fører tankene hen til slike filmer som ikke lages lenger: Casablanca. Tatt av vinden. Romeo og Julie. Love Story. Uavhengig av kvaliteten på disse filmene er dette ment som et kompliment.
Likevel er det jo kanskje symptomatisk at både Titanic og Brokeback Mountain er henlagt til en tid som ikke ligner vår postmoderne samtid. Vi inviteres på sett og vis til å mimre tilbake til en tid da slike rene og ranke, og for tragediens effekt umulige, romanser fremdeles var mulige. Det er deres filmatiske kvalitet og appell som gjør at de unngår å oppfattes daterte og tilbakeskuende. Den jevne Hollywood-filmens formel (som Titanic absolutt spiller på lag med, men på en annen måte enn vanlig) gjør disse to filmene til kontinuitetsbrudd, noe som ikke er ventet, i alt sitt skjebnetunge gravalvor.
Titanic får sin plass i filmhistorien, og den vil fortjene det, fordi den har skapt sin generasjons ”Play it again, Sam”s (som, jada, ikke egentlig er med i Casablanca) og ”I think this is the beginning of a beautiful friendship”s (som er med). Det er de enkleste scenene skaper filmens stemning; det er når Jack, som for å understreke den katastrofale naiviteten og samtidig rørende fremtidsoptimismen, erklærer seg som the king of the world; når Rose utbryter I’m flying! I hendene på Jack i baugen på skipet; og det er Jack tvinger Rose til å love ham å aldri gi opp, selv om han selv kanskje ikke vil klare seg. Jo visst er dette nettopp de scenene som får det til å velte seg for dem som synes Titanic er flau og sentimental, men for meg er disse scenene det som gjør filmen minneverdige. De er så selvabsorberte i sitt gravalvor at du ikke kan unngå å føle at det er noe stort og dramatisk som er på spill her. Nok en gang; Titanic største styrke er for meg den skamløsheten den behandler sine romantiske intensjoner med.
Likevel har Titanic så mange fallgruver (bombastisk lydside, svulstig dialog, en monumental spilletid) at den er totalt avhengig av sine skuespillere. Lykkeligvis traff Cameron, som ellers ikke eerr noen imponerende personinstruktør, godt med besetningen denne gangen. DiCaprio var kjent fra Baz Luhrmans Romeo + Julie, mens Winslet var med i Ang Lees Fornuft og følelser, men filmverdenen bør likevel takke Cameron for å ha trukket dem begge opp til stjernestatus. Men der Winslet på grunn av sine seriøse rollevalg i all tid etterpå er blitt anerkjent som et stort talent, så har Titanic på en måte fungert som en forbannelse for DiCaprio. Cameron gjør så mye ut av DiCaprios slående vakre utseende at endel filmkritikere på autopilot, og for all ettertid, har grepet sjansen til å avskrive ham som en substansløs pretty boy. Men han er langt mer enn et vakkert ansikt. For min del går det en rett linje av skuespillerkunst fra Hva er det med Gilbert Grape? Og like til fjorårets The Departed. Rollen i Titanic er kanskje ikke verken hans beste eller hans mest utfordrende, men kjemien mellom ham og Kate Winslet er alfa-omega for filmens stemning og troverdighet. Kontrakten mellom skuespillerne og publikum er streng i Titanic, fordi Cameron i både regi og manusarbeid har lagt seg så tett opp til seerens ryggmargsreflekser. Svakere skuespillere ville umiddelbart ha fått mange, også undertegnede, til å avfeie filmen som sentimental og overambisiøs.
Jeg gråt ikke ved gjensynet med Titanic, men jeg er likevel godt fornøyd. Det kan være vanskelig å betrakte filmen uavhengig av den sterkt fargede resepsjonshistorien den har fått, men filmen har tålt tidens tann godt. Det har kommet til momenter som jeg ikke tenkte på den gangen i 1998, men jeg har fått bekreftet mye av det som gjorde den til en slik overveldende opplevelse for nesten ti år siden. For meg vil det alltid være Titanic som er den mest typiske massepsykosefilmen. I dypet av min sjel foretrekker jeg James Camerons gigantomane tear-mongering foran Peter Jacksons orker og alver.