Det er aldri noe høyverdig over innspurten i en valgkamp hvor det står så mye på spill som det gjør mellom Barack Obama og John McCain. Sannsynligvis skulle jeg derfor juble i kor med Clinton-rådgiveren Paul Begala over at Obama nå har tatt av seg silkehanskene, og endelig konkurrerer reellt med McCain om hvem som er best på halvsannheter og nedrige karaktertegninger. Og jeg er ikke naiv. Men det overrasker meg at enkelte innflytelsesrike kommentatorer later til å mene at Obama kan slippe enkelt unna med å forutsette at velgerne er det.
Bakgrunnen er altså den at McCain gjennom helgen lot det stå klart at alt nå er satt på bordet når det gjelder å angripe Obama. Det betyr at vi kan hilse velkommen tilbake forsøkene på å gjøre Obama til apologet for den tidligere terroristen William Ayers’ ugjerninger mens Obama selv ennå var guttunge, og også at Sarah Palin ikke vil utelukke at den hysteriske pastoren Jeremiah Wright nok en gang kan kyles i Obamas retning. Men ingenting av dette er egentlig nytt, bortsett fra, som Chris Cillizza ganske riktig påpeker i sin blogg for Washington Post, at det denne gangen er blitt kandidatenes egen jobb å legge kula i kanonen, fordi de har frasagt seg muligheten til å la uavhengige grupperinger gjøre det skitne arbeidet for dem. Nytt er det derimot at Obama nå svarer med samme mynt.
For å kunne gjøre det har Obama-kampanjen satt sammen en tretten minutter lang internettvideo som kartlegger McCains rolle i den såkalte Keating Five-korrupsjonsskandalen for tjue år siden. Filmen forsøker å så tvil om McCains dømmekraft, og også i hvor stor grad han egentlig er uavhengig av pengesterke særinteresser. Den tidligere nevnte Chris Cillizza advarer mot at dette kan bli et problem for McCain, fordi det går rett til kjernen av det som er McCains salgspitch i dette valget; at han, på tross av at han har sittet i Kongressen i 26 år, ikke er en del av den inngrodde kameraderikulturen i Washington, men snarere en ærlig og hardtarbeidende mann som har kjempet hardt for å gjøre opp for seg.
Og det er her jeg har en følelse av at Cillizza kan ha forregnet seg når han vurderer hva dette kan gjøre med McCains kampanje. Det er nemlig nettopp mye av det han har gjort for å renvaske ryktet sitt som en uavhengig republikaner i årene etter Keating-saken som gjør at han stadig har så god appell blant annet til uavhengige og sentrumsvelgere. McCain har gang på gang bedt om unnskyldning for sin dårlige dømmekraft, og kampen for valgkampfinansieringsreform, mot føderal sløsing og hans tidlige kritikk av superlobbyisten Jack Abramoff gir ham en ganske god, og meget godt kjent sak når han skal argumentere for at han ikke bør vurderes på gårsdagens synder. Bildet kompliseres selvsagt litt av at denne logikken også vil invitere velgerne til å sammenligne hans gradvise drift mot høyre i 2008-valgkampen med McCain anno 2000, men det er ikke sikkert at Obama leser velgernes reaksjon rett.
Det skal naturligvis legges til at angrepet fra Obama framstilles som et slags preventivt selvforsvar, men det betyr ikke at det er risikofritt. Begge kandidatene lovet riktignok å føre en mer sivilisert valgkamp enn hva vanlig er, men med mindre velgerne er mer kyniske enn vi tror, er det nok Obama som risikerer mest ved å bryte dette løftet. Nettopp McCains politiske kameleonmanøver kan ha innvarslet en tøffere tone fra hans side, men Obama har i det lengste forsøkt å avfeie all kritikk som en avledningsmanøver fra de viktige sakene (han gjør det faktisk denne gangen også). Kan hende er angrepet nødvendig og riktig, men det kan også fort oppfattes som et brått kast i folks oppfatning av Obamas måte å drive politikk på. Det er vanskelig å finne en mer tradisjonell taktikk enn den Obamas påstått overskridende kampanje benytter nå. I primærvalgkampen mot Hillary sa Obama i sin etter hvert berømte Jefferson-Jackson Dinner-tale i Iowa at «the same old Washington textbook campaign just won’t do«. Det er fristende å spørre om han har skiftet mening.
Mitt poeng er ikke å kritisere Obama. Han gjør bare det han må for å vinne, og noe som mange har etterlyst i månedsvis allerede. Men jeg kjøper ikke Cillizzas underliggende påstand om at denne siste utviklingen innebærer en stor risiko for McCain, mens Obamas sjansespill forbigås i stillhet. For hver referanse til Charles Keating, vil McCain høyne med Ayers, Wright eller Tony Rezko. Kanskje kan Obama lykkes i å avverge hele debatten gjennom å få McCain til å framstå som desperat når han heller vil snakke om Obamas tvilsomme naboskap enn om situasjonen for seerens nabo nedi gata som får huset lagt ut på tvangssalg på grunn av Washingtons avreguleringsiver. Men hvis ikke kan kveldens TV-debatt fort bli stygg. Da er det også åpent hvem som vinner.
**
Jørgen Lien