AUF arrangerte sitt 51. ordinære landsmøte 19. oktober. Møtet var sikkert preget av optimisme, hilsningstaler fra fjern og nær, samt tykt påsmurte festtaler, som hyllet Norges største ungdomsparti. De fleste av oss har en hvis fartstid i dette talerør for unge sosialdemokrater. Jeg har gode minner om moro og spas på Utøya og Praha-tur, høyt engasjement for palestinere og mot rasister og annet pakk. Gode diskusjoner om krigen i Kosovo. Dårlige og til dels usaklige diskusjoner om EU. Ikke minst husker jeg godt bakromsarbeidet før et valg av tillitsvalgt. Enten det dreide seg om leder eller sekretær. Alt hører med i skoleringen av en god sosialdemokrat.
Forrige helgs (helgen før forrige) landsmøte besøkte jeg som betalende medlem, men ikke som delegat. Jeg satt meg derfor opp på galleriet og fulgte slaget på avstand. Og hvilket slag det ble. Jeg ble vitne til at AUF gikk fra å være Arbeidernes Ungdoms Fylking, altså et parti for barn av Arbeiderpartiet og dens bevegelse, til å bli en seksjon av Natur og Ungdom.
Det begynte med at AUF stemte seg ut av den sosialdemokratiske sfære. Og inn i den demokratiske sosialismen. Dette gikk egentlig ganske upåaktet hen. Men utfallet sier ganske mye om den sittende ledelsen. For å se litt på forskjellene mellom demokratisk sosialisme og sosialdemokratiet må man se på den historiske utviklingen.
Europa rett etter 1900 var et Europa med store demografiske forskjeller. Både nord-sør, by- land, øst-vest og ikke minst inntektsmessig. Gamle riker gikk under, og vi fikk en bølge med konsolidering av nye nasjonalstater. I ettertid har fokuset gjerne vært på den enorme industrialiseringen av Europa. Vanlige mennesker gikk fra å være leilendinger til å bli arbeidere. Man eide ikke jorda eller fabrikken. Men med den allmenne stemmeretten for menn kom kampen mellom kapital og arbeidskraft ordentlig i gang.
Men hvordan skulle denne kampen mot makteliten føres? På venstresiden i det politiske landskapet fant vi to retninger: revolusjonære (hardliners) og reformister(softliners). Mens marxister og kommunister ønsket en total omveltning og ny oppbygging av samfunnet, mens reformister gjerne ønsket å bruke de regjerende institusjoner og opparbeide seg makt på den måten. Sosialdemokratiets fedre Eduard Bernstein viste til marxismens svakheter. I boken Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver, som ble utgitt i 1899, reviderte han noen av Karl Marx’ teorier, som Bernstein mente hadde vist seg å være feilaktige i lys av utviklingen etter at de ble utformet. Bernstein mente blant annet at sosialismen kan innføres på fredelig vis og i en gradvis prosess i land med noenlunde demokratisk styresett. Bernstein mente også at kommunismen hadde totalitære trekk og ville føre til like ille diktaturer som super kapitalismen.
Så hvem hadde rett? Vel historien gir oss to svar. For det første ble de sosialistiske demokratiene i Øst-Europa svært totalitære, for å si det mildt. På den andre siden fikk Bernstein rett i at reform er mulig. Se på Skandinavia, Benelux landene, Østerrike og Tyskland etter den andre verdenskrig. Sosialdemokratiet ble lysende eksempler på hvordan kontrollert kapitalisme kunne bli ett gode for flesteparten av samfunnets medlemmer. Det finnes per i dag ikke ett mer rettferdig sosialt system. Dessuten gir den høy grad av frihet til selvrealisering.
Så AUF, jeg gir dere opp. Dere har forlatt sosialdemokratiet til fordel for autoritær sosialisme. Jeg ønsker dere lykke til i kommunismens mørke ganger. Dere har i likhet med superkapitalister gått dere vill på gjenngrodde stier, som ikke var ment for ferdsel. Uten lys vil dere ikke finne veien ut av mørket og tilbake til sosialdemokratiets lys. Jeg er ikke villig til å følge med dere på denne farlige ferden jeg ikke tror på.
Herved melder jeg meg ut av Arbeidernes Ungdoms Fylking. Det er med tungt hjerte. Gerhardsen vil tilgi dere, for dere vet ikke hva dere gjør. Sosialdemokratiet trenger mennesker med løsninger, og ikke med gamle drikkeviser.