Om hvordan den norske homodebatten plutselig løp feil vei i møte med resten av verden

I Storbritannia relanserer Attitude Labour og Blair som homoforkjempere.
I USA smekker Frank Rich døren igjen for verdikampen, og dattera til McCain terger republikanerne ved å flørte med en ny, homovennlig politikk.

I Norge gir Fritt Ord penger og heder til den moralkonservative fløyens mest akademisk stuerene fordomsprodusent. Hva pokker skjedde, egentlig?

I etterkant av Gus van Sants genuint rørende kjærlighetsportrett av amerikansk homoaktivisme i søttiårene i Milk har verden og amerikanerne ikke sittet stille og ventet på at spørsmålet om homofili og rettigheter og det der skulle blåse vekk igjen. Langt, langt i fra. Samtidig som Obama cruiset inn til en pen seier på valgnatten sa Californias velgere bryskt ja til Proposition 8, lovforslaget som omgjør den tidligere avgjørelsen som åpnet for (og jeg beklager den kliniske, ukoselige termen) enkjønnede ekteskap i staten. I etterkant skrev Dennis Lim hos Slate at Harvey Milk ville gjort filmen til en hjørnestein i kampen mot Prop 8, og New York Times fulgte tropp med artikler om hvilket mobiliseringspotensiale Milk og homobevegelsens tilbakeslag nå hadde. De fikk rett.

De siste fire-fem-seks ukene har stemningen snudd, type helt. Frank Rich, den dypt liberale ertekroken som fører an i Times på søndagene, skrev at verdikrigernes tid var forbi i USA, bevæpnet med meningsmålinger som ganske riktig sier at den folkelige mostanden mot homoekteskap, stamcelleforskning eller homofiles rett til å dø i meningsløse, folkerettstridige kriger er kjapt synkende. Iowa, knappest noen liberal ertekrok (og dernest en stat, selvsagt) skrev under på Rich’ spådom, og Vermont, en mer klassisk liberal røver (også en stat, forøvrig) fulgte på. David Paterson, den ikke utrolig populære guvernøren i New York varsler at hans anstendige storbyparadis har sett seg ut en plass som først i køen av nestegenerasjonsforsøk på det samme. Og så, da; Meghan McCain, selveste Dattera Til John (McCain, der altså), gikk ut og sa det eneste rette man kan si når man er kul og moderne og ung i et parti som ikke er noen av delene – at republikanerne burde vurdere å legge den kristenkonservative fryktretorikken tilbake i skapet og hive noe annet frem.

Det tok bare en liten uke, så sto en annen McCain-veteran, denne uten familiære blodsbånd til den sinte hvithårede eks-presidentkandidaten, Steve Schmidt, foran homoflanken hos republikanerne og sa det samme.

***

I Storbritannia, landet som ga unge homofile Pet Shop Boys, Maxxie fra Skins og store byer med stilige klær, har gamlestatsminister Tony Blair så begynt å røre på seg. Det er vanskelig å skrive om Tony Blair, fordi vi en gang elsket ham så høyt, og trodde så mye pent om ham, den gangen før de meningsløse, folkerettsstridige krigene, før vi klarte å se igjennom karismaen og finne…ingenting, og før vi så at privatiseringsjaget ikke ville bli stoppet. Da hjelper det å lese Johann Haris portrett på mannen i siste utgave av det utmerkede, jubilerende homomagasinet Attitude. Intervjuet, som kan leses som en oppfølger til det som stadig er det eneste intervjuet en sittende britisk statsminister har gjort med et sådant magasin (i 2005), ripper opp i noen av de virkelig gode verdipolitiske manøvrene britene ble sjenket under Blair. I dag er Tony blitt tungt religiøs, katolikk at that, men det er befriende å se at det stadig ikke står i veien for at han holder frem med sin fullstendig klippefaste kamp for homofiles rettigheter; slik han også gjorde i sin regjeringstid. I dag er Storbritannia et øyrike med en debatt hvor omkamper om nittitallets rettighetsseire er fullstendig utenkelig – selv gårsdagens spøkelser, David Camerons konservative parti, forsøker så hardt de bare klarer å fremstå som myke og troverdige i homospørsmål. It’s one of these quiet revolutions in thinking, sier Tony Blair. Kulturkamp avblåst. Solid hjemmeseier.

***

Hva så med Norge? Vi har ikke mer å kjempe for eller imot, har vi vel? Jovisst har vi det. Det så man under de harde skyttergravskrigene rundt den nye ekteskapsloven i fjor vår, da en hittil ukjent hær av konservative grasrotaktivister kjempet seg inn i konsensuskulturen med knallharde paroler om hvordan barna, familien, moraloppfatningen og samfunnstrukturen som et hele ville kollapse dersom det ble plass til mer kjærlighet, uavhengig av seksualitet. De er her fortsatt, ser vi. Dagbladets debattsider har glødet den siste uken, etter at Nina Karin Monsen ble hedret med Fritt Ords pris for sin hardhendte kamp mot samme ekteskapslov. Bloggosfæren er ikke blid. Ikke LLH heller. Eller Høyre. Eller Marie Simonsen. Eller jeg. Men noen er det – som Aftenpostens posørkonge, debattredaktør Knut Olav Åmås (som selv er homofil, og dermed kan være dobbeltkontrær, og helt sikkert elsker det – han har skrevet en hel, kjip bok om hvor viktig det er, tross alt), og den selvrettferdige aktivisten Øivind Benestad, som i Dagbladet i dag klager over at hans fløy ikke fikk komme til orde under debatten om ekteskapsloven, mens «mange homofile mennesker» (!) fikk taletid, som det heter.

Francis Sejersted, Fritt Ords høvding, mener Nina Karin Monsens mange hatske utfall og påfunn og bemerkninger om lesbiske kvinner som mekaniske roboter, homofile menns posisjon som jeg vet ikke hva og deres eventuelle barns fremtid som naturlige undermennesker er viktig. Jeg kommer alltid til å mene at det er farlig. Ikke på den måten at hennes overblåste argumentasjon noengang vil bli mainstream eller noe flertallssyn, og dermed bidra til å så spirer til en nykonservativ vekkelse med svekkelse av homofiles rettigheter som resultat. Langt i fra. Hun er farlig fordi det hun sier er rettet mot så mange mennesker som ikke nødvendigvis kan forsvare seg – som unge homofile som ikke kan ta kampen mot Monsen fordi sånne som henne bidrar til at det å stå fram som homo fortsatt er forbundet med skam og store personlige omkostninger.

Vi har overordnet ingenting å frykte fra den rabiate nykonservative fløyen. Men det føles så rart å se det anstendige Norge belønne hate speak med hundretusener på et tidspunkt hvor så mange andre piler peker den motsatte, riktige veien.