Jeg er fortsatt genuint i tvil om hva jeg mener om at Oscar-akademiet for to uker siden offentliggjorde at beste film-kategorien neste år utvides fra fem til ti filmer. Endringen har iallfall delvis skjedd for å komme i møte krtikken som oppsto etter at kritiker- og publikumsfavoritter som WALL-E og The Dark Knight ble utelatt i år, blant annet for å gi plass til den skrekkelige The Reader. Tvilen min bunner i at jeg, som så mange andre, har problemer med å overføre min kjærlighet til film til denne hemningsløst overhypede prisutdelingen, som svært ofte ender opp med å dele ut sine statuetter til filmer som er langt fra å fortjene dem. På den annen side; hvis jeg virkelig ikke brydde meg, hvorfor ville jeg da skrive denne artikkelen?
Så greit, da. Hvis jeg innrømmer at jeg faktisk synes forslaget er litt interessant, så gjenstår to mulige reaksjoner. Jeg kan applaudere denne (riktignok åpenbart populistiske) beslutningen som et viktig steg på veien mot en åpnere definisjon av hva den typiske Oscar-filmen kan være. Å øke antallet nominerte burde, iallfall i teorien, gjøre det lettere for filmer med mindre pr-budsjetter og uten bransjens beste markedsføringskonsulenter i ryggen å likevel få anerkjennelse. En kunne håpe at denne endringen ville innebære en åpning også for filmer som kanskje ikke snakker like direkte til alle av akademiets medlemmer. eller for sjangre (for eksempel komedier, animasjonsfilmer eller dokumentarer) som vanligvis har vanskelig for å komme i betraktning, istedenfor de brede episke dramaene som akademiet har gjort det til en prinsippsak å drysse priser over. I tillegg til å være en mulig sikkerhetsventil for å sikre folkelig legitimitet til de nominerte, kan den også føre til at filmer som ellers ville druknet i støyen fra storfilmene likevel får et publikum. Nåløyet vil fortsatt være trangt, men vi vet av erfaring hvor viktig en nominasjon kan være for de små filmene, som med Michelle Leos skuespillernominasjon for Frozen River tidligere i år. Om denne effekten kunne smitte over også til andre små kvalitetsfilmer, blir det straks vanskeligere å være mot endringen. Til sist kommer selvfølgelig den bonus at sannsynligheten for at vi får en soleklar forhåndsfavoritt som dreper spenningen (som Slumdog Millionaire gjorde) reduseres når stemmene spres på flere kandidater.
Jeg klarer heller ikke å hisse meg så veldig opp over at akademiet i praksis innrømmer at de gjorde denne endringen skjer i håp om å snu utdelingens jevnt fallende seertallsutvikling (selv om de faktisk økte svakt i år). Det kunne kanskje irritert meg dersom jeg hadde sett på Oscar-utdelingen som først og fremst en edel strid mellom filmverdenens beste verker, istedetfor det den for alle praktiske formål er; en konkurranse blant produsenter og pr-folk om hvem som er best til å få de riktige folka i akademiet til å se filmen deres og spre ordet til andre.
Men også om vi lar den største kynismen legge et øyeblikk, gjenstår det et par poenger. Viktigst: Om vi hadde akseptert påstanden om at en Oscar fortsatt er den viktigste og mest eksklusive anerkjennelsen en film kan få, risikerer en utvidelse av beste film-kategorien å redusere denne kategoriens prestisje, ved at den simpelthen blir utvannet. Hvis kandidatfeltet er svakt, som det utvilsomt var i år, risikerer man at man istedenfor å velge den beste av de beste må velge den beste av de gode. Jeg er også usikker på om det var smart av akademiet å gå ut med antallet nominerte på forhånd. Selv om neste års felt skulle vise seg å være like tynt som årets, må de likevel velge ti filmer. Da vil kanskje bare to eller tre filmer være svært gode, ytterligere tre eller fire gode men ikke eksepsjonelle, mens de siste tre-fire blir tatt med simpelthen fordi man må fylle den allerede fastsatte kvoten. En mer naturlig framgangsmåte, som også ville redusere prestisjeproblemet, hadde vært å droppe tanken om et fast antall nomninerte, og ganske enkelt nominere de filmene man synes fortjener en nominasjon, uansett hvor mange eller få det måtte være. Det ville ikke nødvendigvis løse problemet med at favoritter blir oversett, men i det minste flyttet fokuset tilbake til kvaliteten på filmene.
Men uansett hva du måtte men om hvorvidt dette er en god eller en dårlig ide, et tegn på ydmykhet eller på kynisme, kan jeg ikke fri meg fra tanken på hva det kunne betydd dersom de nye reglene hadde vært gjeldende allerede under årets utdeling. På plussiden skriver vi at filmer som Revolutionary Road og The Dark Knight trolig hadde fått den anerkjennelsen de fortjener, kanskje tilmed i selskap med dokumentarvinneren Man on Wire. Sammen med Milk ville de to sistnevnte særlig ha vist en nødvendig djervhet i sin historiefortelling som kunne motsagt forestillingen om at en ekte Oscar-film helst må være ett hundre prosent konvensjonell, og derfor kjedelig (se: Den fantastiske historien om Benjamin Button). På den annen side kunne nominasjonen selvsagt, i og med akademiets forkjærlighet for velspilte men overtydelige budskapsfilmer, istedet ha gått til Doubt, en film som er god kun i ordets tryggeste, kjedeligste og mest distanserte betydning. Og selv om dette til slutt avhenger av øyet som ser, så ville en kontrafaktisk regelendring uansett ikke kunnet gjøre noe med årets største skandale. The Reader ville tross alt fortsatt ha vært nominert. Og jeg er heller ikke sikker på om jeg ville likt å se Australia i ellevte time stjele den plassen jeg hadde satt av til Revolutionary Road…
**
Jørgen Lien
Tilbakeping: Kanskje skulle du… (Oscar-utgaven)