Om den sesongen tre lag fikk færre poeng enn Hull.
For såvidt over et år siden skrev undertegnede det jeg selv fortsatt mener var en relativt god kommentarartikkel om Premier League for Skrivekollektivet, som på tidspunktet hadde sin siste spillerunde. Problemet, sett i ettertid, er ikke at artikkelen har blitt spesielt mye dårligere. Den har bare utstilt hvor sårbar fotballen er, og hvor lite lurt det ofte er å si bastante ting om den. Jeg skrev den gang at EM-sluttspillet som skulle prege de kommende ukene ville bli en «skuffelse», at Spania aldri i verden kom til å vinne (for det gjorde visst Italia!), at Chelsea ville vinne Champions League, og jeg omtalte Kevin Keegan tilforlatelig som en konge. I ettertid ser vi at Spania vant, at Italia røyk ydmykende tidlig, at United satte Chelsea på plass i CL-finalen, at EM-sluttspillet ble tidenes vakreste fotballfest, og at Keegan forlengst har abdisert. Ingen lett sport, dette.
Jeg skal ligge roligere denne gangen, dermed. Det er heller ikke noe fotballmesterskap å brenne seg på i sommer, selv om Champions League-finalen bare er noen timer unna (den vinner nok United, selv om jeg håper på Barca). La oss heller vende blikket mot den sesongen som pakket seg selv sammen i helgen som var.
Lite tid skal brukes på Manchester United. De er fortsatt verdens beste fotballag, og kanskje den beste United-årgangen noensinne, ja vel, men det er ikke spennende å si noe om United. At Ryan Giggs er tilbake i sitt livs form etter et par tusen kamper for klubben, er likevel fortellende; det var en yndet sport for meg og andre skeptikere av Manchester United å, i mange år, peke på at klubben måtte dynge noen av de gamle britene for å gjenvinne magien. Ikke så nå lenger – Giggs og Scholes er rørende gode lagspillere, som simpelthen kler å ikke spille alle kampene lenger. Like forbannet typisk er det at Cristiano Ronaldo har hatt det vi gjerne kaller en ”mellomsesong” – selv om han nesten ble toppscorer i serien. Fine ord skal, og det trodde vi ikke på, noen av oss, også sendes til Park, Fletcher og flere av andrerekkespillerne på laget, som har stått frem og gitt United nettopp den bredden som gjorde det logisk at United igjen skulle havne foran Liverpool. Pools, på sin side, har begravd spøkelsene fra tidligere år, og hatt flyt gjennom mesteparten av sesongen. Det har betydd at man på Merseyside har vunnet et lass med kamper hvor man tidligere ville tuslet inn til en tam uavgjort. Spillere som Dirk Kuyt og Yossi Benayoun, sammen med Torres og Gerrard, har gitt Liverpool en spennende spennvidde i angrepsspillet, men bredden stopper ved spillerstallen. Det trengs angrepsspillere som faktisk er angrepsspillere på Anfield, til å slutte rekkene og varme benkene bak Torres, som Liverpool igjen plutselig stod uten i de livsviktige sluttmånedene, etter at gamblingen på Robbie Keane ble erklært mislykket i vinterpausen.
Keane ble dermed skyflet tilbake til Londons Tornerose, Tottenham, som la nesten 500 millioner kroner på bordet i januar bare for å kjøpe hjem spillere som forsvant under spanske Juande Ramos. Ramos, som eksentrisk nok ble interimmanager i Real Madrid etter hvert, startet sesongen med å holde Tottenham fast helt i bånn av tabellen, men etter at en sjenerøs pengesum lokket Portsmouths Harry Redknapp til klubben har man knapt sett seg tilbake. Harmonien er på full fart tilbake til den gamle storheten, og Redknapps tid på posten har vært den reneste triumfferden. Som en av få påståtte storklubber (om så bare i egne øyne) med en kjerne av britiske spillere (Jenas, Lennon, Defoe, Keane, O’Hara, Huddlestone, King, Bent, Dawson) er det verdt å smile bredt over, uavhengig av hva man ellers synes om Tottenham.
Om folk ble dypt sjokkert over at Spurs skulle tilbringe så lang tid der nede i sumpen, var det ikke like mange som lot seg overraske over at West Bromwich Albion og Middlesbrough holdt dem med selskap hele veien. De rykket ned begge to, i motsetning til Tottenham, men hvem som skulle ta turen ned til skyggespill og mindre penger var beholdningen gjennom seriens avslutning. På et tidspunkt, forbausende kort tid for seriespillet lukket og slukket, var opptil ti lag i mer eller mindre seriøs fare for å rykke ned. Noen av dem, som Blackburn, trodde vi ikke skulle være der, selv om man allerede tidlig i sesongen så at moroa forsvant fra den gamle seriemester omtrent samtidig som fjorårsjuvelen David Bentley forsvant ut døren tidsnok til å veksle blikk med den nye manageren, Paul Ince (sic). Det ordnet seg til slutt, men selv ikke Sam Allardyce, brumlebasse kjent fra Bolton og Newcastle, fikk det til å svinge nok til å få Blackburn ut av trøbbelet før det gjensto to-tre runder.
Den som hadde vært forutseende nok til å sette noen kroner før sesongen på at Tony Pulis’ Stoke på dette tidspunkt kunne le skjevt av trøbbelet lag som Blackburn hadde under dem på tabellen, kunne vært et rikt geni i dag. Så godt som alle trodde Pulis’ sympatiske, men klart begrensede og gammeldagse lagbyggverk skulle slite langt der nede hele veien, og det så slik ut lenge. Starten var ruskete, selv om det var mange som snakket om den gamle Sunderland-reserven Rory Delaps lange innkast, men altså; hvis det det blir mest buzz om er innkast, så får du fort trøbbel. Men Stoke viste kritikerne at hjerte og jævelskap fortsatt kan ta deg et pent stykke selv i verdens beste liga. I forsvaret stod den engang håpløse vitsen Abdoulaye Faye (som kom fra en heller skral tid hos Newcastle) frem sammen med unge Ryan Shawcross, som brukte sesongen til å spille seg inn på ungdomslandslaget og i hjertene på folk som er på jakt etter britiske kultfigurer (her er grunnen). Pulis gjorde også vårsesongens flinkeste kjøp da han blåtye støvet av gamle James Beattie, som en gang for en hel del år siden bøttet inn mål i PL, men som har levd anonymt og uimponerende under radaren i Championship siden. Han kom til Stoke i januar, stanget inn sju-åtte mål, og bidro sterkest av alle til at Stoke kunne koste på seg selvsikker jubel over en tolvteplass selv etter 4-1-tap for Arsenal i siste runde. Det er kanskje sesongens gøyaleste overraskelse.
Minst gøyalt? Gjett en gang.
Hadde jeg vært mer kynisk, kunne kanskje Newcastle United vært et trist, men underholdende sirkus å følge gjennom denne sesongen, men det var det ikke. Det var ellers nok sirkus: balladen rundt klubbeier Mike Ashleys uforutsette sparking av Kevin Keegan etter to lovende serierunder; sportssjef Denis Wises aldri sviktende håpløshet; Wimbledon-veteranen Joe Kinnears obskøne utskjelling av pressen etter to sekunder i jobben; Joey Bartons, vel, tilstedeværelse, rotet rundt Michael Owen; salgsfremstøtene mot mulige investorer i Nigeria; Shay Givens plutselige avskjed; Alan Shearers etterpåkloke utskjelling av hele hurven; take your pick. Hvert eneste ett av disse tilfelle er like fortellende for en sesong hvor ingenting, noen gang, gikk på skinner for den gamle stoltheten fra nord-England. Ingenting stemte noen gang godt nok, på tross av enkelte lyspunkter. Det endte med et usigelig trist nedrykk i siste serierunde, hvor høstkanonen Aston Villa beseglet Newcastles skjebne og bidro til å holde Hull City i toppdivisjonen ett år til. Skrivekollektivet er glade og stolte over de bidrag vår egen Newcastle-korrespondent Tore Eikeland har beriket oss med gjennom sesongen, men må med tristhet konstatere at de bange anelser og tilløp til desperasjon som Eikeland tilkjennega så sent som ved Shearers ansettelse i april nå har blitt til virkelighet. The Championship har godt av Newcastle, men Newcastle trengs mer i Premier League. Hvor veien går nå, er vanskelig å spå, men en kraftig og usentimental opprydning i spillerstallen står helt klart øverst på Alan Shearers liste dersom han takker ja til å fortsette å holde fortet også neste sesong. En stor bunke spillere vil få nye liv i andre klubber, herunder den falne storhet Michael Owen, og en stor bunke nye spillere med mindre stjernestatus og lavere lønn vil komme inn. Jeg håper det ordner seg, og at vi våren 2010 kan konstatere at Ashley har åpnet pengepungen og sørget for nok kvalitet til at Damien Duff, Stephen Taylor og den unge, talentfulle spissen Andrew Carroll –de kanskje tre eneste som leverte jevnt godt nok i år- igjen får spille med de store guttene neste høst.
Hull City får altså møte Burnley, Wolves og Birmingham som Premier League-lag fra august, og står sammen med Wigan, Stoke og West Ham trygt plassert i rekken av lag som må svare på sine egne overprestasjoner neste sesong. Det er en vrien posisjon å inneha, og noen av dem vil trolig få merke det fryktelig, for å omskrive og trekke et løsrevet, kraftfullt Oscar Wilde-sitat ut av sin sammenheng og inn på arenaen. Like ille blir det å være Manchester City eller Tottenham – siden de ikke klarer flere år blant middelhavsfarerne hvis selvtilliten skal kunne forsvares. I toppen vil de fire store fortsatt ha et komfortabelt hegemoni, slik Keegan advarte den gangen han hadde noe å si om den saken. Alt er ved det gamle medio mai, altså. Sommerens handelsballett vil gi de første pekepinner på om også neste års oppsummering må avsluttes på den samme, blasse måten.