Vi burde ha visst det. Det er tross alt meget sjelden en politisk debatt lever opp til forventningene. Nesten like sjelden som at det faktisk er høye forventninger til en politisk debatt. Men det var altså forventninger som ikke på noen måte ble innfridd da John McCain og Barack Obama møttes til den andre presidentkandidatdebatten i Nashville, Tennessee, natt til onsdag norsk tid. Forventet du nye og overraskende svar, fordi kandidatene denne gangen måtte henvende seg direkte til velgerne? Drøm videre. Stygge personangrep og karakterkrig? Not even close. Et øyeblikk som kan avgjøre valgkampen? Heller ikke. Men det betyr ikke at debatten var renset for symptomer på hvilken retning valgkampen nå er i ferd med å ta.
Det kan sikkert virke som en bagatell, men John McCains omtale av Barack Obama som that one, kan fort oppfattes som et tegn på at frustrasjonen er ved å bre seg i de republikanske rekker. Kynikeren vil umiddelbart hevde at McCain her, i et ubetenksomt øyeblikk viste sin mest nakne kampanjetaktikk; å framstille Obama som Den Andre. Jeg er imidlertid beredt til å la tvilen komme ham til gode (det holder antagelig helt fram til Sarah Palin igjen åpner munnen for å hevde at Obama ikke er glad i landet sitt). Kan hende var det kun en sarkastisk replikk som kom skjevt ut (jevnfør Bomb, Bomb, Bomb, Iran?), men uansett satt jeg med følelsen av at jeg der og da så hvordan McCain var i ferd med å miste tålmodigheten med de velgerne som i alle meningsmålinger nå sier at de helst vil ha hans demokratiske rival som president. Her hadde McCain gang på gang gjennom hele debatten oppfordret velgerne til å sammenligne kandidatenes merittlister og erfaring, bare for å se at den veltalende nykommeren virker mer komfortabel i situasjonen enn noensinne tidligere. Om det ikke direkte er et spørsmål om hvorvidt McCain har en presidents temperament, så var det uansett en risikabel kommentar fra en mann som allerede sliter med imaget som gammel og sint.
Derfor var det nesten litt synd at Obama gjorde sin kanskje beste TV-debatt i det som også var en av de aller minst underholdende. Hadde du spurt meg for en måned siden, ville jeg sagt at Obama måtte vinne denne debatten, men at McCain var knapp favoritt, fordi den direkte velgerkontakten formatet legger opp til visstnok skal være en fordel for ham. Men mye har forandret seg på en måned. Det viktigste er at det, slik det ser ut idag, ikke lenger er nødvendig for Obama å vinne disse debattene klart, bare å unngå å tape dem klart. September for ikke godt med John McCains rykte, og oktober har ikke begynt mye bedre. Til McCains forsvar skal det selvsagt sies at formatet på denne debatten i beste fall bare er en blek kopi av den typen uforutsigbare og ærlige valgmøter som han har gjort til sitt varemerke. Rett nok var formatet i visepresidentdebatten i forrige uke også redselsfullt, men her ble det velregisserte politiske teaters skyggeside enda tydligere: Hva er poenget med en debatt hvor debattantene ikke får anledning til å svare på kritikk? Hvor debattlederen ikke får stille kritiske oppfølgingsspørsmål? Og når man først har vanlige, dødelige velgere i salen, hvorfor får de ikke lov til å kreve et konkret svar når kandidatene griper etter sine sound bites? Tom Brokaw klaget ustanselig over sine pålagte begrensninger, men debatten ble altså om mulig enda tammere av hans tilsynelatende resignasjon.
Det er kanskje fortellende nok at et av debattens mer minneverdige øyeblikk, foruten that one-gate, kom når Obama gjentok et av sine kraftigste angrep fra den første duellen. Slates Fred Kaplan har helt rett i at det lyder en tanke hult når hauken John McCain harselerer over Obamas aggressive tone overfor Pakistan, og istedet vil leve etter Teddy Roosevelts råd om å blande myk og hard makt, men aldri glemme riset bak speilet. Den nye og forbedrede debattanten Obama grep sjansen: «This is the guy who said ‘Bomb, bomb Iran,’ » who called for «the annihilation of North Korea,» and who, after we ousted the Taliban from Kabul, said, «Next up, Baghdad.» That’s not talking softly«. Gjentakelser er sikkert nødvendige for å hamre inn et budskap, men det er ikke spesielt spennende å se på.
Når denne debatten på mange måter ble en forspilt sjanse for McCain, så handler det selvfølgelig ikke først og fremst om at han unngikk å gjøre Bill Ayers og Tony Rezko til hjørnesteiner i sin argumentasjon, men det er utvilsomt en del av det. Det kan være vel og bra å heve seg over den slags (særlig dersom du kan høste fruktene av at mediene roser deg for å vise tilbakeholdenhet, samtidig som du uten blygsel går tilbake til å bruke den samme taktikken med en gang lampene er slukket), men skulle det tilslutt bli nødvendig å bruke dem, har han ikke mange sjanser igjen. Skal du benytte high road-strategien er det imidlertid en fordel å ha noe substansielt nytt å sette istedet for den negativiteten alle forventet. Jeg fant ingenting slikt. Forslaget om at staten skal kjøpe opp dårlige lån ligger tross alt allerede i den krisepakken som Kongressen godkjente sist uke.
McCain-kampanjen håper av hele sitt hjerte å snu velgernes oppmerksomhet over fra republikanernes medansvar for den elendige økonomien til Obamas påståtte uegnethet som president, men jeg fant ingen klar strategi for å lykkes med dette. McCain har kanskje rett i at amerikanere flest ligger sentrum-høyre i det politiske landskapet, men det betyr ikke nødvendigvis at skremmekampanjer om den liberale skattesløseren Obama vil fungere denne gangen. Ingen av kandidatene virker helt komfortable med å snakke om vanlige velgeres økonomiske problemer. Men så lenge McCain stadig tror at motstand mot særbevilgninger (earmarks) i Kongressen er der hvor misnøyen med Washington kommer klarest til uttrykk, har Obama grunn til å smile langt bredere enn han gjorde i tirsdagens gravalvorlige mer-av-det-samme-debatt.
**
Jørgen Lien