Etter de siste nitti minuttene med kandidatdebatt i denne valgkampen sitter jeg igjen med en følelse av at jeg kjenner rørleggeren Joe fra Ohio bedre enn jeg kjenner både John McCain og Barack Obama. Det handler ikke så mye om at McCain klarte å skape reell usikkerhet om Obamas forhold til Bill Ayers (det klarte han ikke), men heller om at stakkars Joe, rørlegger og småbedriftseier, hadde stilt Obama et spørsmål denne uka. På spørsmålet hadde Obama svarte at han ønsket å spre rikdommen («spread the wealth around») i en krisetid. Derfra og ut var Joe overalt hele tiden: Mens McCains forsøkte å framstille Obama som klassekriger; mens Obama forklarte hvorfor McCains helseforsikringsplan ikke holder mål. Gå hjem og vogg, Joe Sixpack: Framtida tilhører navnebroren fra Ohio.
Nå er det er sagt, og uten at jeg har sett om meningsmålingene kanskje dømmer McCain som for aggressiv, må jeg si at han framstod som mer av en vinner i denne debatten. Han var tidvis meget slagkraftig i de rene politiske diskusjonene, og, ikke ulikt Sarah Palins oppgave i visepresidentdebatten, gjorde McCain også mye for å roe nervene på republikanske aktivister som fryktet at han ville bli overdøvet av Obama. Alle favorittangrepene var med: Ayers, Rezko, klassekrig (feil), Obama som vil ta fra folk en helseforsikring de er fornøyde med (feil). Instinktivt føler jeg ikke at debatten inneholdt en game-changer, men samtidig er jeg ikke sikker på om de overveldende nasjonale meningsmålingene Obama har for øyeblikket er særlig langtidsholdbare. All erfaring viser at det vil jevne seg ut fram mot valget, og McCain kan ha hjulpet saken sin med denne debatten.
Onsdagens NYT-meningsmåling gir Obama en viss trygghet når han blir utsatt for karakterangrep fra McCain, i og med at seks av ti velgere allerede mener at McCain fører den mest negative kampanjen. Men Obama kan ikke være helt sikker på hvordan velgerne reagerer. Jeg synes han gjorde en meget god jobb med å forklare sitt forhold til Ayers, men samtidig er dette gjerne første gangen mange velgere hører Obama svare på dette spørsmålet. Vil de stadig oppfatte det som en distraksjon (noe McCain til å begynne med gikk langt i å si seg enig i – I don’t care about an old washed-up terrorist), eller vil det at Obama faktisk svarte bekrefte eventuelle mistanker? Spørsmålet om velgerregistreringsgruppa ACORNs mulige uregelmessigheter oppfatter jeg mest som et kryssi sjekklista overfor blodtørstige republikanske strateger, som neppe flytter noen velgere.
Bombekasteren og rørleggeren skulle imidlertid stå sentralt også i en annen av debattens opphetede diskusjoner. Debattlederen tok på et tidspunkt opp all den negative fokuseringen som valgkampen til nå har handlet om, hvilket selvsagt ikke var upåvirket av Bill Ayers’ lange skygge. I det som i bunn og grunn utviklet seg til en krangel om hvem som har dårligst kontroll på sine tilhengere – McCain-Palin, hvis tilskuere har ropt ut hat og trusler mot Obama, eller Obama, hvis støttespiller John Lewis har anklaget McCain for å bidra til rasismen, fikk hele landets Joe The Plumbers til slutt en hilsen fra Obama, når han endelig ville styre diskusjonen inn på sakene igjen, Innen den tid hadde begge kandidatene imidlertid fått vist seg fram som fullblods kynikere: Obama unnskyldte seg med at valgkampen er ment å skulle være tøffe (før han riktignok beklaget hvordan Lewis ble oppfattet), mens McCain på sin side nektet å be om unnskyldning for alle de stolte menneskene som kom til hans valgkampmøter. Og i et enda mer slående øyeblikk av ansvarsfraskrivelse hevdet McCain at hele problemet ville forsvunnet dersom Obama bare hadde akseptert tilbudet om en omfattende debatt-turne, som McCain framsatte på forsommeren. Diskusjonen tjente neppe noen av kandidatene, men igjen kan den ha bidratt til å flytte Obama litt ut av komfortsonen hans.
Men selv om McCain var betydeligere sterkere i svarene sine, og betydelig mer angrepsvillig enn tidligere, er jeg ikke sikker på om han helt klarte balansegangen mellom å tilfredsstille sin egen grasrot og å selge historien om seg selv som en uavhengig brobygger. En av hans beste replikker – I am not President Bush. If you wanted to run against President Bush, you should’ve run four years ago – nettopp var innstilt på å bygge en mur mellom ham selv og den sittende presidenten, selv om McCains liste av tverrpolitiske initiativer var mye lengre enn Obamas, er jeg redd for at noe av overbevisningskraften kan ha forsvunnet i de kryssende hensyn. Selv om McCain etter min mening var best av de to, så har Chris Cillizza antagelig rett i at Obama ikke trengte å følge McCain til døra i alle spørsmål. Obamas overordnede plan var imidlertid tydeligere, ettersom Obama stadig vendte tilbake til økonomien, som trolig er det velgerne var mest interessert i å høre om. Jeg vil nødig konkludere, men klarte McCain å gjøre dette til et overordnet tema?
Til slutt vil jeg bare rose Obama for den iherdige jobben han gjorde for å slå tilbake McCains feilinformasjon om helseplanen hans. Kan hende oppfatter velgene Obama som ensformig når han stadig må gjenta at McCains framstilling ikke er korrekt, men Obama fikk samtidig inn noen solide treffere mot republikanerne egen kontantløsning. Og det er alltid greit å komme unna med korte, fyndige svar på vanskelige spørsmål. Så når McCain spurte hvor stor bot en småbedriftsleder som ikke kunne garantere sjukeforsikring skulle få, svarte Obama med fire bokstaver (NULL) og en kunstpause – før han forklarte at småbedrifter var unntatt fra planen.
Hvem spørsmålet fra McCain var myntet på? Joe The Plumber, selvfølgelig.
**
Jørgen Lien