Dette er historisk, het det i Barack Obamas korte facebook-melding som respons på nyheten om at Representantenes Hus sent lørdag kveld amerikansk tid, vedtok en omfattende helsereform. Presidenten har rett, og det er grunn til å glede seg over at 220 representanter til slutt stemte for reformforslaget. Selv om det var jevnt. Selv om det har store mangler. Selv om det ikke er dette lovforslaget Obama kommer til å signere, forhåpentligvis en eller annen gang før jul.
I mange måneder har det aller meste av oppmerksomheten i helsedebatten vært rettet mot Senatet. Det har vært gode grunner til det: Ikke bare har Senatet flere obstruksjonstaktikker og mer egenrådige medlemmer; det er også uvergerlig enklere å fortelle historier om vesentlige politiske innvendinger med utgangspunkt i en enkelt gjenstridig senator – la oss si Connecticuts Joe Lieberman – enn ved å henvise til hele fraksjoner blant Kongressens demokrater. Svakheten med en slik tilnærming, som The New Republics Jon Cohn påpeker idag, og som undertegnede uten tvil selv har ligget under for, har ikke bare vært at vi har forutsatt at Husets lovforslag til syvende og sist vil måtte vike plassen for Senatets versjon. Den har også undervurdert hvilken enorm oppgave det har vært å holde sammen på hele den demokratiske gruppas motstridende interesser, særlig i møte med en steinsolid nei-blokk fra republikanerne.
Noe av dette har også vært intendert fra Husets side. Få demokrater fra utsatte valgdistrikter ville risikere å måtte stemme for en kontroversiell, mer liberal helseplan, for så bare å se at Senatet gikk i en helt annen retning, eller kanskje ikke kom til å vedta noe som helst. Etter at komitebehandlingen i Huset var ferdig i august, gikk derfor i ventemodus, i påvente av at Senatets finanskomite endelig skulle gjøre seg ferdig, og slik gi signaler om hva som i siste ende kan ende opp som forhandlingsgrunnlag når Huset og Senatet skal lage et endelig kompromissforslag. Som jeg var inne på for noen uker siden, kan forslaget fra Senatets flertallsleder Harry Reid (D-Nevada) om å inkludere en versjon av venstrefløyens ønskede offentlige helseforsikringsordning, ha gitt Nancy Pelosi større handlingsrom. Ettersom det stadig er en mulighet for at begge kamre kan komme til å vedta offentlige ordninger, var det ikke lenger like maktpåliggende for Pelosi å insistere på den mest omseggripende ordningen i Husets lovforslag. Men som situasjonen ofte er i spørsmål som er så komplekse som dette, betydde det ikke nødvendigvis at jobben hennes ble så mye enklere. Snarere ga det de mer konservative demokratene anledning til å flytte sin oppmerksomhet til andre upopulære sider ved forslaget. Noen av dem er ekstrent opptatt av å forhindre den minste forestilling om at ulovlige innvandrere kan skaffe seg forsikring, men enda viktigere var det å gjøre det umulig for medlemmer av den offentlige helseforsikringsordningen å bruke offentlige penger på forsikringspoliser som også dekker abortinngrep. Mot sin egen vilje og overbevisning, og til sterke protester fra aborttilhengere i egne rekker, måtte Pelosi derfor godta at konservative demokrater av samvitiighetsgrunner fikk lov til å foreslå (og fikk vedtatt, med klart flertall) at offentlige penger ikke kan brukes til å finansiere aborter.
Som de fleste andre øvelser i praktisk politikk, var det ikke et vakkert skue. Men avstemningen skulle vise at endringen trolig var avgjørende viktig for det positive utfallet. Demokratene kunne tåle opp mot førti nei-stemmer i egne rekker, og den endelige opptellingen viste til slutt 39. Men da hadde Pelosi ikke bare fått med seg en håndfull usikre demokrater, men også en enkelt republikansk representant. Anh Cao, moderat republikaner og abortmotstander, representerer et tradisjonelt meget demokratisk-dominert valgdistrikt i Louisiana, og bestemte seg altså i siste øyeblikk for å gi lovforslaget et skinn av tverrpolitisk enighet. Cao har riktignok hele tiden nektet å utelukke at han til slutt kunne gå sammen med demokratene og stemme, men det var likevel en stor overraskelse. Det gjør altså ikke lovforslaget verken mer eller mindre tverrpolitisk samlende enn forslaget fra Senatets finanskomite, men for dem som ikke har noe imot skadefryd, kan glede seg over at Cao samtidig tok hull på den republikanske innpiskeren Eric Cantors retoriske poeng om at ‘det eneste tverrpolitiske ved dette forslaget, er at mange demokrater vil stemme sammen med republikanerne for å felle Nancy Pelosis helsereform’.
Dermed er vi der – igjen – at Washingtons øyne er rettet mot Harry Reid. Og etter Husets gjennombrudd har presset på ham økt ytterligere. Dette er det selvsagt også en rekke moderate demokrater som vet å utnytte. Jeg har tidligere skrevet at jeg nok innerst inne forventer at Reid kommer til å gå for en mindre ambisiøs reformpakke enn den han foreløpig har lagt fram, og de foregående to ukene har ikke styrket meg i troen på at en offentlig forsikringsordning kan overleve en avstemning i Senatet. Den kasserte demokraten Joe Lieberman har til alt overmål signalisert at han kan slutte seg til republikanerne for å blokkere en avstemning enn så lenge forslaget inneholder en eller annen form for offentlig ordning. Det er oppløftende at ingen andre selverklærte moderate senatorer – ikke Evan Bayh (Indiana), ikke Ben Nelson (Nebraska), ikke Mary Landrieu (Louisiana), Mark Pryor eller Blanche Lincoln (begge Arkansas) – har sagt det samme, og jeg registrerer også at noen medier mener at det hele bare er et midlertid utslag av egomassasje fra Liebermans side, men det er fortsatt et åpent spørsmål om Reid tar sjansen på det. Særlig når Obama selv sies å foretrekke å skyve en eventuell offentlig forsikringsordning ut i tid – den såkalte trigger-løsningen, som kun vil utløse en offentlig ordning dersom markedsreformene viser seg utilstrekkelige – fordi den også kan tiltrekke seg støtte fra Maines republikanske senator Olympia Snowe.
Det er mulig å lese Harry Reids uvilje mot å love et ferdig lovforslag innen utgangen av året som en innrømmelse til Snowe av at prosessen har gått for fort fram (en litt underlig påstand, all den tid hele Senatet sto i stampe i månedsvis mens Snowe og finanskomiteens leder Max Baucus kokte ihop et skjørt kompromiss). Uansett har Senatets regelbok så mange absurde treneringsteknikker at det å få selve debatten i gang i løpet av de neste ukene kan bli oppfattet som en bragd i seg selv.
To be continued (in absurdum)
_____________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.