Noe av det som irriterte meg etter hvert som jeg skreiv om nominasjonsstriden mellom Barack Obama og Hillary Clinton i 2008, var at jeg følte at jeg til slutt ble en slags slave av det vi kan kalle spillet om forventningene. Fordi mediedekningen kombinert med velgernes og partiaktivistenes ønske om å være en del av et vinnerlag ble så avgjørende viktig for hvorvidt en kandidat var på opp- eller nedtur i nominasjonskamp, følte jeg at selve politikken og nominasjonskampen som helhet ofte forsvant meg av syne. Spillet om forventningene – det amerikanerne kaller the expectations game – fordrer at man ser hver enkelt delstat, hvert enkelt valg isolert, for å kunne konstatere hvem som har levert i tråd med kravene, og derfor har momentum eller ikke.
Jeg nevner det fordi resultatene fra republikanernes nominasjonsvalg i Iowa i en nesten ekstrem grad inviterer til å bli betraktet i et slikt momentum-perspektiv. Hvordan kan det for eksempel ha seg at Mitt Romney, den tidligere Massachusetts-guvernøren som faktisk vant i Iowa, likevel blir møtt av ganske lunken pressedekning, på tross av at han var mer eller mindre avskrevet der for bare halvannen måned siden? Mitt svar er at han underpresterte, i forhold til forventningene. De kan kanskje ha vært urimelig høye, men i så fall har Romney-leiren bidratt til å blåse dem opp selv, ved å uttrykke selvsikkerhet over sine egne vinnersjanser. Når han så bare så vidt tar seieren hjem, stagnerer på 24% av stemmene og følges til døra av både Pennsylvania-senator Rick Santorum, er det faktisk et resultat som skaper
flere spørsmål enn det besvarer. Litt overrasket konstaterer for eksempel New York Times’ Nate Silver at Romney, som håndterte forventningsspillet i Iowa strålende veldig lenge, viste seg sjokkerende inkompetent på dette feltet helt i sluttfasen.
Reaksjonen fra kommentariatet er også umiddelbart kontraintuitiv fordi resultatene ved første øyekast så ut til å gå Romneys vei. Ron Paul fikk en god plassering uten å representere en langsiktig trussel, og to potensielt seriøse utfordrere, Texas-guvernør Rick Perry (10%) og tidligere kongressmann Newt Gingrich (13%), fikk så svake resultater at de er mer eller mindre eliminert som motkandidater. Splittelsen mellom høyrefløyskandidatene ga, som håpet, Romney anledning til å stikke avgårde med en knepen seier, mye fordi de mer ideologisk reindyrkede kandidatene spiste av hverandres oppslutning. Det er også positivt for Romney at Perry og Gingrich begge ser ut til å ville fortsette fram til primærvalget i South Carolina 21. januar, med den sjansen det gir til at scenariet kan gjentas der. Vi husker at den manglende samlingen omkring Mike Huckabee ga John McCain den viktige seieren der for fire år siden. I år ser det sjokkerende nok ut til at Santorum spiller Huckabee-rollen, men han har ikke satt seg tilstrekkelig i respekt enda til å skremme sine høyreorienterte meningsfeller på dør.
Men hvis vi ser litt videre fra Iowa, oppdager vi raskt at tirsdagens resultater kan skjule en nominasjonsstrid som nettopp ble langt mer komplisert for Mitt Romney. Valgdagsmålingene fra Iowa indikerer at han stadig sliter med å overbevise religiøse velgere og velgere som definerer seg som «konservative», og denne tilkortkommenheten forklarer ganske mye av forvetningspresset og den lunkne presseomtalen. Etter seieren i Iowa er Romney er kravet om en overbevisende seier i New Hampshire neste tirsdag blir enda sterkere – det er å regne for Romneys andre hjemstat – men det er ikke sikkert han er istand til å levere. Santorum trenger ikke noe stort dytt for å overprestere, Paul har lojale tilhengerskarer overalt, og New Hampshire er i tillegg tidligere Utah-guvernør Jon Huntsmans første og eneste sjanse til å gjøre seg gjeldende. Romney vet alt dette og vil utvilsomt arbeide målrettet for å skru ned forventningene om en seiersmargin på minst ti-femten prosentpoeng, men spørsmålet er om han lykkes.
Utfordringen for Santorum, som per nå ser ut til å være i den beste posisjonen til å bli Romneys hovedrival, og særlig dersom Perry og/eller Gingrich skulle ombestemme seg og slå følge med Michele Bachmann ut av kappestriden før South Carolina, er at han neppe kan redde seg på momentum alene. Det er denne faktoren som gjør at de fleste – også jeg – foreløpig regner med at Santorums løft i beste fall utsetter kroningen av Romney, er enn den truer den til sjuende og sist; Santorum har massevis av godvilje og nyhetsinteresse, men inntil videre aner vi ikke om han er istand til å omsette dette i penger, frivillige og faktiske stemmer utenfor Iowa. I New Hampshire har han ikke tid til å kopiere den møysommelige en-til-en-valgkampen som reddet ham i Iowa, og en stat som Florida er rett og slett for stor til at småskalatiltak kan gjøre den store forskjellen. Organisatorisk og økonomisk står Romney i utgangspunktet svært mye bedre rustet for en lang valgkamp enn Santorum gjør.
I tillegg må vi huske på at det egentlig er nå det begynner for den tidligere Pennsylvania-senatoren. En av fordelene med å få et så seint oppsving som det Santorum fikk i Iowa, er at ingen rakk å ta ham helt på alvor før han pusten Romney og Paul i nakken. Det vil endre seg nå. Akkurat som Gingrichs oppslutning i meningsmålingene sank som en stein med en gang Romney-assosierte grupper begynte å fortelle velgerne hva Gingrich faktisk står og har bedrevet tida med siden han gikk ut av politikk, må Santorum regne med at hans egen politiske historie nå vil bli endevendt på utkikk etter kompromitterende voteringer eller ødeleggende avvik fra den konservative rette lære.
X-faktoren i denne likningen kan imidlertid viste seg å bli Newt Gingrich. Den tidligere presidenten i Representantenes Hus har bygget opp en så sterk bitterhet mot Romney over den negative reklamekampanjen at National Journal nå spekulerer i om han vil inngå i en taktisk allianse med Santorum, hvor han spiller rollen som Santorums attack dog overfor Romney. Hvis Gingrich kan jekke ned Romney, samtidig som Santorum slipper å bli skitten på fingrene, kan konsolideringen på høyrefløyen ha tatt et langt steg framover. Samtidig må vi anta at National Journals spekulasjon ikke tar høyde for at Perry overraskende bestemte seg for å fortsette til South Carolina, etter at han tirsdag signaliserte at han måtte revurdere kampanjens framtid.