I tråd med president Obamas relativt hyperaktive politiske agenda, skulle dette vise seg å ikke bare være uka da han turnerte verden for å vise at den nye administrasjonen faktisk er et brudd med den nære og smertelige fortida, men også tida for å sette debatten om helsereform i høygir. Det er en vedtatt sannhet i Washington DC at årene uten valg er de eneste hvor det rent faktisk er mulig å ta tunge politiske tak, og uansett hvor boblende av selvsikkerhet og sikker på sin egen forandrende kraft Obama måtte være, er han neppe modig (eller dumdristig) nok til å utfordre denne logikken. Skal helsereformen, hvis primære mål er å forsikre de 47 millioner amerikanerne uten helseforsikring gjennom å finne en smartere måte å finansiere systemet på, komme noen vei, må det derfor antakelig skje på denne siden av nyttår.
Slike lærdommer har en tendens til å bygge på bitter erfaring, og den besitter Obama-administrasjonens toppfolk i rikt monn, som Matt Bai kartlegger i en glimrende artikkel i helgens New York Times Magazine. Stabsjef Rahm Emmanuel var i den innerste sirkel også den gangen i 1993 da Clinton-ekteparets ambisiøse, men overmåte detaljerte helseplan ble dumpet på Kongressens dørstokk (Bais egen metafor), som en alt-eller-ingenting-løsning. Kongressen er imidlertid en meget stolt og gjenstridig institusjon, særlig Senatet, og mange følte seg allerede fra starten av forsmådd av måten Clinton-administrasjonen grep tingene an på. Skal du kunne forvente at kongressmedlemmene i neste omgang skal være med på å ta støyten for å vedta en mer eller mindre komplett overhaling av helsevesenet, er det minste du kan gjøre å gi dem – om ikke annet – en følelse av at deres egne ønsker og prioriteringer er blitt lyttet og tatt hensyn til i vedtaksteksten. Clintons gjorde ikke det, og resultatet ble, sterkt forenklet, at mange demokrater simpelthen ikke følte seg kallet til å komme helseplanen til unnsetning da de mest fryktpushende republikanske forvrengningene til slutt fikk fotfeste i debatten, og sørget for at målet om allmenn helseforsikring de neste femten årene ble mer av et traume enn en drøm.
Her ligger det imidlertid, som Bai ganske riktig påpeker, gjemt en vesentlig potensiell fallgruve. På den ene siden ønsker Kongressen, som en avveining mellom reell politisk påvirkning og god, gammeldags egomassasje, å styre prosessen fram mot et endelig kompromiss, noe en tilbaketrukket Obama hittil har vært villig til å gi den. Men på den andre side er mange kongressrepresentanter godt klar over at å holde presidenten på armlengdes avstand ikke bare begrenser deres egne muligheter til å trekke på hans autoritet for å presse gjennom sitt syn, men også at de selv risikerer å sitte med en uforholdsmessig stor del av ansvaret dersom prosjektet skulle havarere nok en gang. Det er den sannsynlige bakgrunnen for at strategien fra Det Hvite Hus, slik den framstilles i søndagens New York Times, har forandret seg den siste tiden. I likhet med det som ble gjort da støtten til Obamas økonomiske krisepakke tilsynelatende var fallende i befolkningen, skal presidenten nå selv sendes ut i landet for å overbevise nasjonen ikke bare om behovet for helsereform, men også om hva den bør inneholde, noe han tidligere hadde lovet å for en stor del overlate til Kongressen.
Denne strategien forteller oss et par ting. På helt kort sikt kan den tas som et ganske åpenbart, og slett ikke ulogisk, tegn på at administrasjonen regner kampen om Sonia Sotomayors nominasjon til Høyesterett som vunnet før den egentlig har begynt. Hvis ikke, ville Obama aldri ha gått så åpenlyst videre til neste punkt på dagsorden. For det andre og viktigere, viser strategien at fasen hvor republikanere og demokrater forsiktig tester hverandres grenser i helsereformspørsmålet snart er forbi. Både Obama selv, og hans sjefsforhandler i Senatet, den moderate demokraten og finanskomiteens leder Max Baucus fra Montana, har gang på gang understreket at de er klare for å forhandle om absolutt alt, så lenge det overordnede målet – allmenn helseforsikring – stadig er innenfor rekkevidde. Det kan bety å gi slipp på den fullstendig logiske ideen om å skape en offentlig forsikringsordning som kan konkurrere med de private, som Obama drev valgkamp på, og å skattlegge den helseforsikringen folk får gjennom jobben, som han drev en meget effektiv valgkamp mot. Uansett hvilke løsninger som til slutt står igjen, vil republikanerne dessuten ha lyktes i å skape så mye støy, gjerne i kompaniskap med underskuddshaukene i presidentens eget parti, at det ikke ser ut som at de ga seg uten kamp. Et maktesløst republikansk parti er i disse dager redusert til å lide nederlag på den smarteste mulige måten.
For Obama-administrasjonen handler det derfor, som med Sotomayor-nominasjonen, om å overbevise Kongressen om at tanken om en helsereform er populær, og at den i siste ende er uungåelig. Lykkes de, vil noen republikanere tvinges til å stemme for den, eller i det minste skremmes fra å blokkere den, fordi konsekvensen kan bli at republikanerne igjen blir framstilt som et parti like fattig på nye ideer som det er rikt på obstruksjonstaktikker. Så lenge finansieringsplanene er såpass uklare kan opposisjonen nok rimelig effektivt spille ut kortet om at en helsereform vil føre til eksploderende underskudd (som, kremt, blant annet skyldes ufinansierte republikanske skattelettelser, to kostbare kriger, og en økonomisk krise delvis grunnet i Bush-administrasjonens ideologiske motvilje mot regulering av finansmarkedene). Men det tidligere brukte argumentet om at dagens system egentlig fungerer ganske utmerket mister troverdighet for hver dag, ikke bare fordi den økonomiske krisa gjør at stadig flere enten mister sin forsikring, eller blir underforsikrede, men også fordi USA allerede er det landet i verden som bruker mest på helse per innbygger. Argumentet om den moralske forpliktelsen til å skape et forsikringssystem som omfatter alle er ment på allmennheten. De samfunnsøkonomiske betraktningene er ment på den republikanske opinionen. Denne gangen kan det hende det fungerer.
_________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.