Det at jeg måtte se nattens visepresidentkandidatdebatt mellom Joe Biden og Sarah Palin to ganger for virkelig å forstå at Biden var klart best, kan uten tvil tyde på Palin lyktes i å gjøre de svært lave forventningene til skamme. Hun vil nok aldri virke betryggende på velgere og kommentatorer som ikke er enig i de standardsvarene hun klamrer seg til, men poenget med denne debatten var heller aldri å overbevise nye velgere. For Palin handlet det om å fjerne den nagende frykten for at hun til enhver tid kunne komme til å si noe som presset kampanjen over på defensiven, slik at John McCain istedet kan bruke de siste ukene av valgkampen til et karakterdrap på Barack Obama. Hun klarte det, og med en energisk og sjarmerende debattstil og noen enkle retoriske grep, gjorde hun seg samtidig mer eller mindre immun mot den kritikken som måtte komme.
Glem at hun ikke svarte på spørsmålene i den første delen av debatten. Eller at hun aldri beveget seg utenfor vekselvis å gjenta Bidens poenger og hamre på slagordpregede republikanske forenklinger. Hun hadde to oppgaver: a) å ikke gjøre noen åpenbare feil, og b) å bruke sin erfaringsbakgrunn til å forsterke inntrykket av seg selv og McCain som egentlige outsidere i Washington. Denne strategien ledet til to av debattens beste øyeblikk for henne. Første gang når hun henvendte seg til debattlederen Gwen Ifill for å si at hun nok ikke alltid ville svare på spørsmålene slik Ifill eller Biden hadde stilt dem. Den andre gangen var når Biden hadde forklart han ønsket å få en slutt på den krigen han en gang hadde stemt for, hvorpå Palin brukte sin outsider-status til å framstille Biden som en ryggradsløs, gjennom Washington-veteran, som var for krigen før han var mot (jamfør John Kerry). I tillegg til å være avlevert med en selvsikkerhet som helt sikkert fikk fargen tilbake i kinnene hos den tiltagende engstelige grasrota, etablerte disse to øyeblikkene den eneste strategien som kunne bære henne gjennom debatten; det skulle handle om Sarah Palins emosjonelle bånd til vanlige folk, ikke om John McCain, og enda mindre om hans politikk.
Det gikk ganske bra, hvis vi aksepterer Palins eget ambisjonsnivå. Vi kan sikkert skylde på formen på debatten, som strengt forbød en reell diskusjon mellom debattantene, men ettersom Palin sjelden trengte bevege seg utenfor sin egen komfortsone (Gwen Ifill var frustrerende fraværende i å presse fram substans) kunne vi istedet bevitne noe Palin virkelig er god på: Å snakke om politikk på en måte som folk forstår og kan kjenne seg igjen i. Allerede i sitt aller første innlegg satte hun tonen ved å hevde at du ikke kan få en bedre temperaturmåling på ståa i amerikansk økonomi enn ved å snakke med foreldre som følger ungene på fotballkamp i helgene (det var langt mer effektivt enn det høres ut). Derfra og ut ble vanlige folk gjentatte ganger delt inn i hendige undergrupper (hockey moms, soccer moms, Joe Six-Pack), som kledelig nok ble sagt å være representert i Palins egen familie. La det ikke være tvil: Dersom John McCain hadde måttet forholde seg til samme format som Palin, ville han ikke ha gjort en like god jobb.
Men forandrer det noe? Neppe direkte. Mumlingen om at Palin bør skiftes ut vil riktignok stoppe, og hun vil antagelig anta en frivillig litt høyere medieprofil for å signalisere entusiasme til grasrota, men det er altså stadig slik at det er Obama som har ledertrøya. Palin var ikke i nærheten av å svekke verken ham eller Biden (det var altså ikke hennes oppgave=, og Biden viste en kombinert tilbakeholdenhet og budskapsdisipln som nok virket tilsvarende beroligende på Obama. For her skal jeg innrømme at mine forventninger til debatten var basert på en for arrogant antagelse, arrogant mot både Biden og Palin. Riktignok advarte jeg mot at Palin kunne fungere bedre enn fryktet, men det syntes å være bygget på en forutsetning om at Biden samtidig ville vise seg fra en dårlig side. Det skjedde ikke. Palin var bra selv om Biden ikke misset, og Bidens prestasjon var ikke avhengig av at han overkjørte henne.
Begge kandidatene begynte ganske ustøtt på saksspørsmålene, men tok seg raskt inn igjen. Jeg kunne selvfølgelig skrive lenge og vel om min politiske uenighet med Palin når hun sier at en forståelse av årsakene ikke er en forutsetning for effektiv handling mot global oppvarming, men klarte å gli unna. Verre for henne var det utvilsomt at hun overhodet ikke hadde noe svar når Biden hamret løs på McCains forslag om skattlegge helseforsikring for millioner av amerikanere, og det var ganske åpenbart at hun ikke mente det når han pliktskyldigst hevdet å ønske å forsvare planen hans. Imidlertid kom hun overraskende godt ut av spørsmål om likebehandling av homo- og heterofile par i saker som ikke omhandler ekteskap, som på en effektiv måte bidra til å mildne inntrykket av en hard sosialkonservativ (uansett om hun var ærlig eller ikke).
Men hovedgrunnen til at Biden etter min mening var best, var at han mestret å angripe på en konsekvent måte, samtidig som han forsvarte Obama uten synlige problemer. I spørsmålene hvor de har vært uenige tidligere (Irak, konkurslovgivning) lyktes han i å vektlegge fellespunkter som reduserte den politske avstanden mellom dem, og han var usedvanlig konsentrert når det gjaldt å aldri slippe McCains alternativ av syne. New York Times illustrerer godt på lederplass hvordan Palin så ut til å gjøre seg selv tidvis irrelevant, tidvis ustø i den utenrikspolitiske diskusjonen (se særlig Israel og Afghanistan). Vi kan diskutere hvorvidt Biden virket tilstrekkelig lidenskapelig på ulike tidspunkter i debatten, men det skulle ikke forundre meg om følgende tirade mot McCain et stykke på vei oppfylte Bidens sentrale oppgave for kvelden, å rive ned bildet av McCain som en uavhengig samarbeidsmann med erfaringen, dømmekraften og temperamentet til å bli president:
Look, the maverick — let’s talk about the maverick John McCain is. And, again, I love him. He’s been a maverick on some issues, but he has been no maverick on the things that matter to people’s lives.
He voted four out of five times for George Bush’s budget, which put us a half a trillion dollars in debt this year and over $3 trillion in debt since he’s got there.
He has not been a maverick in providing health care for people. He has voted against — he voted including another 3.6 million children in coverage of the existing health care plan, when he voted in the United States Senate.
He’s not been a maverick when it comes to education. He has not supported tax cuts and significant changes for people being able to send their kids to college.
He’s not been a maverick on the war. He’s not been a maverick on virtually anything that genuinely affects the things that people really talk about around their kitchen table.
Can we send — can we get Mom’s MRI? Can we send Mary back to school next semester? We can’t — we can’t make it. How are we going to heat the — heat the house this winter?
He voted against even providing for what they call LIHEAP, for assistance to people, with oil prices going through the roof in the winter.
So maverick he is not on the important, critical issues that affect people at that kitchen table.
Intet mindre. Kanskje du må være enig med ham, eller endatil ekstremt nerdete, for å mene at dette var debattens beste øyeblikk. Men jeg mener det.
Vi vet ennå ikke hva velgerne synes, men det er altså iferd med å opparbeide seg en enighet om at både Biden og Palin er en slags vinnere. Derfor vil jeg parafrasere Barack Obamas landsmøte for å oppsummere debatten. Han snakket om oljeboring, men kunne like gjerne snakket om Sarah Palin: Sarah Palin is a stop-gap measure, not a long-term solution. Not even close. Palin gjorde sine saker bedre enn ventet, men hun har ennå ikke vist at hun kan være noe annet enn en lynavleder for en mer substansiell politisk diskusjon. McCain-kampanjen lever ennå, men jeg tror den forrekner seg hvis den forventer at denne debatten skal gi dem en ny start. Da er det viktigere å se på den krisepakken om nettopp gikk igjennom i Representantenes Hus. Klarer McCain endelig å skifte velgernes fokus over på Obama igjen?
**
Jørgen Lien