Det kan godt hende at Danmarks påtroppende statsminister er undervurdert, som avisa Politikens politiske redaktør skrev i en analyse fredag. Men det viktigste vi må ha med oss i vurderingen Løkke er betydningen av tid.
Forrige søndag offentliggjorde storavisen Berlingske Tidende en meningsmåling som ga et komfortabelt flertall til venstreopposisjonen, bestående av Socialistisk Folkeparti, Socialdemokraterne og det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre. I og med at landets statsminister siden 2001, Venstres Anders Fogh Rasmussen, lenge parallelt har kjørt seg selv i stilling som NATOs neste generalsekretær og sin finansminister i stilling som hans etterfølger i Statsministeriet, ble målingen også nødvendigvis oppfattet som et slags forhåndsvarslet mistillitsvotum mot Løkke. Jeg ønsker ikke på noen måte å underspille verken den lille smule regjeringsslitasje den borgerlige flertallskonstellasjonen (bestående av Venstre og De Konservative i regjeringen, og Dansk Folkeparti som parlamentarisk støtte) eller den lange listen av problemsaker som venter den nye regjeringssjefen opplever. Men det må likevel sies at reaksjonene på målingen sannsynligvis forteller mer om i hvor dyp krise opposisjonen lenge befant seg i, enn om hvilke muligheter Løkke har til å skaffe seg et mandat fra velgerne når neste folketingsvalg skal avholdes, senest om to-og-et-halvt år.
Usikkerheten knyttet til Løkkes posisjon blant velgernes er forsåvidt reell og velbegrunnet. Mannen kom svært skjevt ut fra start etter sin forfremmelse til finansminister på grunn av noen bilag som ikke var tilstrekkelig redegjort for, og foruten å skape inntrykk av at den (dengang stadig «potensielle») neste statsministeren, som var betrodd oppsynet med statsfinansene ikke engang kunne skrive reiseregninger, var det ødeleggende for det renhårede lov & orden-partiet Venstres image. Christiansborg-miljøet, eller iallfall den borgerlige blokken, la saken bak seg ganske raskt blant annet fordi Løkke gjentatte ganger har vist seg som en høyst kompetent korridorspiller, ansvarlig for å forhandle fram både budsjetter og skatteforlik. Spørsmålet det er verdt å stille nå, er om denne åpenbare kompetansen kan kommuniseres ut til velgerne, og om Løkke simpelthen bør prøve noe annet og bedre. I en tid hvor misnøyen med den økonomiske krisen synes økende er det ikke sikkert det er en blivende strategi for Løkke å omfavne sitt teknokratiske image som en kyndig eksponent for blokkpolitikk. Hva alternativet til et slikt fokus på at blokkpolitikken er en liten pris å betale for stabil og kompetent styring er, vites ikke. Men et alternativ kan trenges. Særlig dersom skremmebildene om venstrefløyens manglende samkjørthet/uansvarlighet ikke fester seg hos velgerne.
Men her vi altså ved den egentlig nokså udramatiske kjernen. Det er først nå, og kanskje ikke engang nå men om noen måneder, meningsmålingene kan få et reelt innhold. Neste gang velgerne blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister av Lars Løkke Rasmussen og Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt, vil en helt ny mening ha kommet inn i spørsmålet: Vil de gi statsministeren fornyet tillit, eller vil de gi sjansen over til opposisjoslederen? Uten å ville overvurdere verdien av symbolikken knyttet til statsministerembetet (offisielle oppgaver, håndtrykk med statsledere osv.) eller hvor fornyende danskene vil føle forfremmelse av en politisk profil som uansett har stått lojalt ved Foghs side siden systemskiftets hvetebrødsdager, er det verdt å understreke at Løkkes mulighet til å sette sin helt egne dagsorden og opptre som en fornyer vil øke markant med hans nye jobb. Dette er skjebnens øyeblikk for alle dem som ikke helt kunne se for seg Lars Løkke Rasmussen som statsminister. Utfordringen for Helle Thorning og opposisjonen er at det må et valg til for at velgerne skal få den samme sjansen til å bedømme henne. Så lenge et folketingsvalg ikke er på agendaen, DF flagger for Foghs internasjonale gjennombrudd og en av sine mest lojale samarbeidspartnere i statsministerstolen, og De Konservative innfinner seg med at resultatet av en eventuell Lene Espersen er noe som må forhandles fram etter valget, er det stadig Helle som har den vanskeligste politisk-taktiske jobben foran seg.
Imens skal Lars Løkke bare styre landet. Gratulerer, stakkars mann.
**
Jørgen Lien