Pål, Martin, Jørgen,
I sitt forrige innlegg omtalte Jørgen igjen Neil Diamond, den popmusikkens skygge som har ligget over SMK denne julen, men som ikke har blitt omtalt med annet enn mystisk forventning og halvkvalte hyllester. La oss slutte å tulle, nå. Neil Diamonds Home Before Dark er, nemlig, årets desidert kraftigste maktdemonstrasjon på rockscenen, fortellende nok fra en mann som din bestemor har mer til overs for enn hva dine barn har (han runder 68 i januar), hvis hun da kan huske ham i det hele. Kamerat Diamond var selve underet innen mainstreampop ca nittensekstisyttiåtti, og en craftsman som tolker og crooner, og hjernen bak fine ting som Red, Red Wine (senere ødelagt og gruppevoldtatt av UB40), Girl, You’ll Be A Woman Soon, I Am A Believer og, dessverre, America.
Nå, i 2008, høres han ikke ut som din vanlige studiomusiker fra Beatles-tiden lenger. Det kan vi sannsynligvis takke tidsånden og Rick Rubin for. For Rick Rubin er dette et komfortabelt prosjekt, ikke ulikt det han gjorde med Johnny Cash på hans American-serie på slutten av nittitallet: Han tar gammel, avskrevet toppartist, tar fra ham alle spennende instrumenter, gir ham litt dårlig samvittighet og sender fyren til skrivestuen. For Cash resulterte det i karriereblomstring og nydelige coverlåter, selv om all sentimentaliteten bikket over i dødsporno på slutten. Hva så for Neil Diamond? Superstjernestatus, multimillionsalg og biopic med Joaquin Phoenix venter nok ikke umiddelbart i kulissene (av noen grunner mer åpenbare enn andre), men prosjektet er enda sterkere denne gangen. Hør bare Pretty Amazing Grace for å forstå mer om storheten. Mye visdom er skjult i tristesse og nedstrippet virkelighet her, helst bare støtte oppe av akustiske instrumenter og Diamonds vokal. Dixie Chick Natalie Maines dukker innom og løfter triste Another Day (That Time Forgot), det er generøse muligheter for å lese selvbiografiske innrømmelser i den forsøksvise rockeren Forgotten og alt er tristere enn noensinne i åpneren If I Don’t See You Again. Det er definitivt bra nok, dette, og Rick Rubin fortjener å få skryt for sitt prisverdige rehabiliteringsarbeid på gamle storheter. Om ikke annet bidrar det til at vi ikke får flere som Rod Stewart. Det er i seg selv verdt en medalje. For Diamonds del setter jeg mitt tynne håp til at hans ansikt på brystet til hippe, unge og unaturlig pene Mitch Hewer i kultserien Skins gjør jobben.
Guilty pleasures, nå: Scenen ble en smule rotet til da Kanye West meldte sin tilbakekomst her på slutten av året, bevæpnet med vondt samlivsbrudd (god ide) og autotune (dårlig ide). Kritikerne har normalt bare tenkt å blåstemple alt den tøffe mannen gjør, kalle det genialt og gå videre. Så ikke i år. Mange liker fortsatt det Kanye West gjør, men da må man akseptere mannen som noe helt nytt. Ikke rapper mer, nå. Popstjerne. Det høres feil ut, ikke sant? Det gjør mye av låtmaterialet også, dessverre.
Ikke et år uten the luna-chicks, heller, heldigvis: Selveste Britney sendte Circus på gaten for få uker siden, og markerte med dette sitt eget, mindre interessante comeback i skyggen av Max Martin, det onde svenske geniet som har kommet tilbake for å ødelegge musikkverden slik du kjenner den enda en gang. Han lyder moderne og frisk, som han alltid gjør. Han har også hatt sine rike hender bort på kjedelige Pink dette året. Vi skal ikke tvære ut kritikken av henne, men bare påpeke at alt Pål tidligere har sagt om Maria Mena også kan tillegges frøken P. Andre kvinner: Jordin Sparks, det siste brukelige fra American Idol, leverte en Fin Singel sammen med Chris Brown, morsomme Kate Perry underholdt singellistene omtrent alene, og Madonna var plutselig irrelevant igjen – selv med hjelp fra Justin Timberlake.