SOMMERSERIE: «Natt i Caracas, morgen i Santiago» – en fiktiv reiseroman fra sosialismens nye fyrtårn

Det var ikke sånn at vi kom hit uten en plan. Vi hadde den. Vi skulle finne ut hvorfor Latin-Amerika plutselig var blitt fyrtårnet for sosial omveltning, så få år etter at høyre-diktaturene falt. Det var premissen helt siden vi hadde møttes på Gardermoen tidligere på dagen

‘Neste gang jeg drikker kaffe, skal det være sånn som har reist mye kortere enn inn i denne dispenseren’, sa Eikeland og så skeptisk og mismodig ned i kaffekoppen foran ham på flyplasskafeen. ‘Da skal det være skikkelig saker!’

Jeg var enig. Vi var på vei mot skikkelige greier. Jeg skrev en liten notis på avisen foran meg, og rev ut papirbiten og ga den til mitt reisefølge: The real deal, sto det, og tre ord til: Michelle og Lula. Eikeland viste vei på det lokale torget. Han hadde den basale skolespansken man gjerne ikke hadde vondt av å ha i bakhodet i Latin-Amerika.

Det var jo forbannet typisk, faktisk en klisje, at den gamle Boca-drakten skulle sikre en oss en avtale med presidenten, tenkte jeg. Vet ikke disse folkene at de bekrefter alle fordommer vi har om latinamerikanerne ved å oppføre seg på den måten? Greit nok at han er Boca-fan, det kan vi alle være. Men du må til Argentina for å se folk gråte ved synet av drakten til favorittklubben. Det er noe dypt macho ved den argentinske fotballkulturen. Dette er guttas domene. Sånn var det jo med politikk tidligere også. Bare se på Chavez, liksom. Han er liten, tykk, ikke særlig pen, og absolutt ikke elegant. Nestor Kirchner er noe helt annet. Han har en feminin ro og delikat sjarme som er dypt u-argentinsk, og den rake motsetning til den venezuelanske chavismo. På mange måter ligner herr Kirchners trekk på alle de positive tingene man kan si om hans kone, men som vi ikke får lov til å si, fordi Madame Kirchner er kvinne, og da er beskrivelser som de ovenfor plutselig diskriminerende. Eller er det sånn i Argentina? Kanskje er det brennevinet som snakker. Jeg kikker bort på Eikeland, som nipper til whiskyen mens han med ustø hender prøver å stokke notatene til intervjuet vi skal ha med presidenten om en liten halvtime. Vi husker noen ord om sprit som en gammel Tv2-sjef så for noen år siden, og støtter oss på at det er ok å drikke på jobb. Eikeland er skeptisk, for i rikskringkastingen er den slags ikke akseptert. Men her, i Buenos Aires, sender vi en takknemlig tanke til Kåre Valebrokk og skåler likevel.

Jeg har aldri likt den følelsen man får når man møter mennesker med så mye makt som den damen som sitter foran meg. Jeg hater det når jeg ikke er på toppen av situasjonen. Og det kan jeg umulig være her. Vi sitter på kontoret til statslederen i Argentina, en kvinne så vakker at bourbonen i kroppen min ett sekund får meg til å glemme at jeg egentlig ikke pleier å tenke på kvinner på den måten. Tankene spinner om Christina Kirchner nå. Det er jævlig uprofesjonelt, og jeg skuler oppgitt bort på min smilende kollega for å få ham til å ta føringen, mens jeg tar meg inn igjen.

Jeg bommer tyggegummi av Eikeland, og klarner tankene ved å tenke hardt på de tingene som har gjort Christina og ektemannen til det selvsagte valget som første post på vår dannelsesreise gjennom det 21. århundrets sosialisme. Jeg rekonstruerer bank-krisen i ’00, og om Nestors knallharde linje overfor nyliberalistene i IMF. Jeg kan høre Eikeland innlede med høflighetsfraser overfor presidenten.

De snakker om fotball. Helvete heller, tenker jeg, må vi smøre enhver person vi møter med pene ord om sportsartistene deres? Ingen nevner noe om Matias Almeyda, neida, denslags holder vi kjeft om. Litt stolthet vil vi jo gi argentinerne, selv om gamle Matias var et pinlig skue i en bakgårdsklubb i den norske eliteserien for ikke så lenge siden. Kjevene bearbeider tyggisen med manisk styrke, og jeg merker at det er på tide å komme i gang. – Madame Presidente, begynner jeg, og trekker pusten dypt. Jeg aner ikke hva som skal avslutte den setningen jeg nettopp begynte på. Marmoren er like tung og kald som jeg trodde. Jeg treffer den med hodet først.

Skoleengelsken min var uttalemessig god, men setningsbygningsmessig noen skrantende, og selv ikke åtte måneder på universitet i Danmark hadde kunne hjelpe på det. At jeg nettopp hadde vært i nærkontakt med marmoren på fru Kirchners kontor og fremstått som overmåte full og ikke så rent lite idiotisk, gjorde ikke saken bedre. Etter å ha kvestet akillesen min og penset presidenten inn på engelsk, hjalp Eikeland meg smilende på beina, og plasserte meg på stolen igjen. En liten, tettbygd mann som ved vår ankomst hadde presentert seg som Leon ga meg et glass vann.

Jeg drakk sakte, og tankene vandret atter engang i retning av en av de lange, Solstad-aktige digresjonene som til nå hadde truet med å gjøre denne fortellingen uleselig. For var det ikke hylende urettferdig at jeg, en ufokusert og lettere bourbon-marinert livsnyter fra Norge, kunne få friskt vann i koppen bare jeg besvimte, mens hundretusener av fattige små argentinere ikke var sikret vann eller mat?

Der har vi det, mumlet jeg bistert i retning Eikeland, og la til et prøvende «there we have it» på dårlig engelsk-norsk, som for å sjekke at vokabularet mitt fungerte overhodet. Jeg vendte meg endelig mot damen som var blitt valgt av folket til å befolke det kontoret hun nå satt på, og sa:

– Madame Kirchner, how do you like the view? Pretty splendid, I’d say. But how come we can’t see any of the poor kids or the lonely people from our viewpoint? Something’s missing, Madame President. You and your husband promised to fix this country, after years and years of misery under the Junta and, of course, Mister Menem. Do you think you’ve delivered the results needed to justify the glory and praise people like myself have showered down upon you?

Jeg var uforskammet som bare satan. Jeg nøt det. Eikeland så ut som om han hadde mest lyst til å hoppe ut av vinduet.

Jeg skvatt i stolen. Gutten ved siden av meg løp rett inn på mitt domene og så seg ikke tilbake. Det var ikke egentlig sånn det skulle være. Egentlig skulle jo Eikeland, med sin høflighet og betydelige sjarme, mørne alle verdens statsledere før jeg satte inn støtet. Nå forrykket min unge venn maktbalansen, og jeg så at han satte stor pris på å se det sjokkerte uttrykket i ansiktet mitt. Uttrykket i fjeset til Cristina Kirchner var en annen historie. La gå, selv når hun var sint var hun vakrere enn noen av divaene vi kunne følge i de allestedsnærværende telenovelaene som ble visst på hver eneste pub vi hadde besøkt i løpet av våre korte timer i landet. Men det var helt åpenbart at fru Kirchner ikke hadde forberedt seg på å bli utfordret på dette området. Jeg kunne ikke klandre henne. Bortsett fra insidenten med Boca-drakten hadde Eikelands forhandlinger med Kirchners pressekontor stort sett gått ut på å male bildet av hvor nestegruse fans disse unge norske journalistene var. Guarden var nede. Nå var den slått opp for full musikk.

Fattigdommen var fortsatt et sårt punkt for Argentina. Landet, som ble så voldelig herjet med i forrige århundre, først under juntastyret og deretter under det Naomi Klein har kalt ‘den andre bølgen’ av nyliberal sjokkterapi under Carlos Menem, hadde riktignok tatt syvmilssteg i rett retning under to blad Kirchner, men vi hadde bestemt oss på forhånd: Det er slutt på hvetebrødsdagene. Det var hele poenget med å reise til Latin-Amerika. Vi skulle møte, påpeke og om nødvendig avkle Kirchners, Evos, Lulas og Hugos retorikk, og se hva som ble igjen. Eikeland hadde kastet silkehansken. Jeg hadde plukket den opp. Cristina Kirchner var nære på å kaste den ut.

Jeg tente en sigarett, men merket med en gang at det var et feilgrep. Ikke fordi jeg hadde sluttet å røyke, men fordi luften var så tett og varm at det nesten føltes som å inhalere sandpapir. Men noe måtte jeg gjøre med høyrehånden min, muligens for å unngå fike til Eikeland, som fortsatt gliste salig etter å ha opplevd Cristina Kirchner på sitt mest oppmerksomme. Jeg var ikke like langt oppe.

Det kunne selvsagt ha noe med mer prosaiske forskjeller å gjøre, men jeg kunne se på min kollega at han var oppriktig imponert av det showet presidenten til slutt hadde innvilget oss.

Litt snurt spurte Eikeland hva det var jeg hadde å utsette denne gangen. Jeg hadde jo ikke akkurat inngitt den største troverdigheten der jeg vasset rundt på marmoren, minnet han meg på.

Mellom sigarettrøyk og dovent og dyrt øl prøvde jeg å forklare min posisjon: – Husker du Carlos Roa, spurte jeg. Eikelands øyne gnistret forutsigelig, dette handlet tross alt om fotball.

– Han var jo helvetes god i VM i 1998, som du husker. Så god var han, faktisk, at Manchester United var etter ham, i desperat søken etter en erstatter for Schmeichel. Roa var visstnok førstevalget, sier myten, men han takket dessverre høflig nei. Grunnen han oppga, var at han ikke ville flytte fra Argentina, fordi religionen hans sa at verden kom til å gå under ved årsskiftet 1999-2000.

Han måtte bli værende i Independiente, med familien, når verden eksploderte. Men det skjedde jo ikke, gjorde det vel? Carlos Roa og alle andre overlevde jo, uten at Manchester United ble imponert av det. Han misset sjansen sin, Eikeland.

Eikeland nikket spørrende.

– Men Carlos Roa er sikkert fortsatt lykkelig for at han ikke døde, slik guden hans hadde bstilt for ham, ikke sant. Sånn føler jeg meg også. Jeg er glad vi fikk en trivelig og god snakk med damen, og et positivt inntrykk og jævlig mye bra å skrive om. Men vi fikk jo ikke presset henne til de ordentlige svarene, de som er ærlige fordi du ikke kan tenke dem igjen med spindoktoren i en jævla time!

Skjønner du?

Eikeland skjønte.

– Vi misset sjansen, ja.