En pinglete Disneygutt bør bli den nye Justin. Jesse McCartney er ikke noe stort navn i Norge, men for millioner av amerikanske tweens, den berømte, nye pre-ungdomsgenerasjonen som setter grå hår i hodet på alle over seksten, har han vært en merkevare i årevis. Der var han, lenge, selve juvelen i miljøet rundt Disney Channel,… Les mer »
Jeg elsker Into The Wild av samme grunner som jeg trodde jeg skulle hate den.
Bob Dylan aner ikke hva som traff ham. Seks ganger. Todd Haynes’ flotte I’m not there er ikke your usual bio-pic. Det er for eksempel ikke vanlig at en portrettfilm om rockhistoriens mest myteomspunne ikon ikke nevner mannens navn en eneste gang. Ei heller det vanlig at historien om Bob Dylan gestaltes av svarte skuespillere,… Les mer »
Mange ble overrasket, og noen ble skuffet, da Joe Wrights adaptasjon av Ian McEwans roman Om forlatelse, sikret seg en Oscar-nominasjon for beste film. Selv kan jeg, med min begrensede kjennskap til bransjens buzz og akademiets vurderinger nok først og fremst sies å dele den andre reaksjonen, men da ganske sterkt. Det er godt mulig… Les mer »
Undertegnede avskyr betegnelsen politisk korrekt. Ikke bare det å bli gjenstand for en slik reduksjonistisk stempling, men hele dens vesen. Den har kommet til å betyr alt, den har ingen naturliga vgrensning, og den har gjort det umulig å forsvare det uomtvistelig riktige, nettopp fordi det er rett. Av frykt for den kvelende korrektheten bør… Les mer »
Eventuelle gjenværende lesere fra Skrivekollektivet versjon 1.0. kan ikke ha unngått å legge merke til deler av kollektivets høyst lidenskapelige forhold til Greg Arakis festivalmesterverk Mysterious Skin (2004).
Jovisst, venner: There will be oppkast, sæd og hærverk. Men det kommer fra hele mennesker.
«We learn more from a three-minute record, baby, than we ever learned in school» (No Surrender, Bruce Springsteen)