”Wham Bam Thank you, Ma’am!” (Suffragette City, David Bowie) For noen måneder siden fikk undertegnede med noen verbale svingslag sin popkulturelle sensibilitet satt på prøve av kollektivfrende Pål H. Thorsen, etter en etter sistnevntes mening unødvendig surmaget og humørløs artikkel om Zack Snyders blodtåkedott 300
«The tightrope is thin, I could possibly win on the walk» (The Walk, Hanson)
Jeg har tenkt endel på dette: Den følelsen av ærefrykt og sitrende forventning som mange møttes hver nye Ringenes Herre-film med, den hadde jeg overfor James Camerons Titanic.
Hvor ulogisk det enn er: 300 er en kultfilm. Her skal man ikke bry seg med at begrepet som regel benyttes om litt sære filmer med en liten, men lojal fanbase. Alle dem, profesjonelle filmanmeldere så vel som den gjengse kinogjenger (jeg er ikke egentlig nedlatende – det bare høres slik ut), som nå babler… Les mer »
Jeg trodde et gjensyn med Ken Loach skulle gjenforene meg med sosialrealismen, denne ubestemmelige men alltid alvorlige og triste sjangeren som jeg hadde kommet bort fra under år med middelklassesatirer. Kanskje lyktes det. Men det er likevel ikke det viktigste jeg sitter igjen med etter hans Gullpalmer-vinner Vinden som ryster kornet. Ikke bare så jeg… Les mer »
Sosialdemokrater jeg snakker med svever fremdeles på en sky etter TV2s nylig avsluttede tredelte dokumentarserie om Jens Stoltenberg, Statsministeren, og jeg deler deres entusiasme forbeholdsløst. Men det åpner samtidig et spørsmål: Er jeg uegnet til å vurdere seriens kvalitet, fordi jeg som partimedlem først og fremst ser den som et ledd i imagebyggingen av Arbeiderpartiet,… Les mer »
I markedsføringen av den nyskapende komedien I Heart Huckabees fra noen år tilbake, dukket betegnelsen eksistensiell komedie opp. Om det var denne merkelappen eller andre sider ved filmens noe flytende uttrykk som skysset nesten alle utenom filmen vites ikke, men om vi ser bort fra markedsføringen (som altså må kunne kalles mislykket), er uttrykket likevel… Les mer »
Er Mysterious Skin en farlig film?