Mandag kveld avviste Representantenes Hus, med 228 mot 205 stemmer, finansminister Henry Paulsons redningspakke for amerikansk finanssektor. New York Times skriver at den relativt jevne avstemningen kanskje kan gi speaker Nancy Pelosi en sjanse til en ny votering senere denne uka, etter en runde med trusler og armvridning, men resultatet er uansett alvorlig. Ingen vet nøyaktig hva som ligger på bordet til forhandling – om noe -, ettersom det finnes så mange forskjellige grunner for å avvise pakken. Mange konservative er imot den fordi de anser den som et steg mot for sterk statlig innblanding i økonomien, mens kritikere på venstresiden ser på den som en dyr skattebetalt pute under armene på en uansvarlig finanselite. Følgelig er disse folkene ikke enig om særlig annet enn sin felles konklusjon; at redningspakken var uakseptabel. Men en løsning må komme på plass, og helst fort. I den anledning må det knyttes noen få kommentarer til kampen for å fordele skyld etter Husets fiasko:
1) The lame duck just got a lot lamer. Det er George W. Bushs skyld . For å parafrasere Times: Om det ennå fantes noen som mente at president George W. Bush kunne gjøre sn vilje gjeldende i sitt parti, skulle det uansett ikke være noen igjen nå. Jeg har riktignok argumentert for Bushs lame duck-status helt siden det katastrofale mellomvalget i 2006 (med utgangspunktet i hans manglende evne til å gjennomføre trygdeprivatisering og innvandringsreform etter gjenvalget i 2004), men det endelige beviset kunne altså ikke kommet på et mer kritisk viktig. Bushs opptreden under opprullingen av krisen har selvfølgelig vært alt annet enn overbevisende, men det er intet mindre enn skremmende at han ikke fikk flere republikanske kongressrepresentanter til å se lenger enn til sine egne gjenvalgsutsikter. Om oppbakningen fra Bushs hadde vært mer tillitvekkende (eller hvis Bush hadde vært en sånn fyr som kan det fremdeles var naturlig å ha tillit til), ville kanskje flere republikanere ha lyttet, samtidig som det ikke hadde framstått som så politisk nødvendig for sårbare demokrater å gå imot ham. Det er selvsagt også Paulsons nederlag, men skal ikke brukes til å frata presidenten hans legitime del av ansvaret.
2) Det var republikanernes skyldl. Ikke bare deres, naturligvis, men det var forholdsvis færre avhoppere blant demokratene enn blant republikanerne. Det er ikke akkurat overraskende at det er vanskelig å tråkle en dyr, innviklet, vidtrekkende og upopulær kriseplan gjennom Kongressen så kort tid før et valg, og attpåtil i en situasjon hvor det langt fra er sikkert at representantenes taktiske hensyn sammenfaller med landets interesser. Veldig mange republikanere er enige med John McCain i at valgnederlaget for to år ikke skyldes Irak-krigen, men snarere en republikansk kongress som hadde mistet kontakten med sine small government-røtter. De samme menneskene vil nå hevde at nei-stemmen var en samvittighetshandling, både overfor landet og partiet. Argumentasjonen forutsetter samtidig en uuttalt innrømmelse av at høstens kongressvalg handler om to ting; a) å redde seg selv, og b) at det demokratiske flertallet kommer til å øke, og at det nå dreier seg om langsiktig gjenoppbygging og midlertidig skadebegrensing. Når man kommer ned på dette nivået har det samtidig liten relevans hva som tjener andre deler av partiet (og langt mindre landet), herunder John McCains sjanser til å gripe vetopennen fra og med januar.
3) Det er Nancy Pelosis skyld. Eller, det hevder iallfall republikanerne. I all hovedsak oppfatter jeg dette som politisk posering fra John Boehner for å trekke oppmerksomheten bort fra hans egen sviktende overtalelsesevne overfor sine egne. Begge partiers lederskap hadde lovet å arbeide for å få pakken vedtatt, og Pelosi kunne altså levere en større andel av sin gruppe enn det Boehner klarte. På en måte er det jo beundringsverdig at Boehner tør innrømme sin egen tilkortkommenhet så offentlig, men mest av alt minner det om forsøk på å score politiske poenger. Likevel er det ikke tvil om at Pelosis politiske betente tale (hvori hun, helt korrekt, påpekte republikanernes hovedansvar for å ha satt landet i denne situasjonen i utgangspunktet) ikke akkurat var en oppvisning i statsmannskunst og timing. De republikanerne som hadde partiets interesser i bakhodet men var beredt til å legge dem til side, kan ha fått sin personlig grunn til å hoppe ned i skyttergraven fra denne talen. Pelosi-forakten er vanligvis en lett tilgjengelig utvei for republikanere som må begrunne stemmegivning, men samtidig er det ikke helt sikkert at velgerne biter på denne. Særlig ikke ettersom børsen er i opprør, og en eller annen plan kommer til å bli vedtatt i Kongressen før valget uansett.
4) Det er John McCains skyld. McCains beslutning forrige uke om å suspendere kampanjen for å lose redningspakken gjennom Kongressen, ser nå – om mulig – enda merkeligere. Ikke bare surnet forhandlingsklimaet umiddelbart etter at McCain kjempet seg inn i debatten. Senere kom det fram at han ikke gjorde noe særlig mer enn nettopp dette. Da gjensto eventuelt han antatte autoritet i partiet, som skulle være så kritisk viktig for å piske partiet inn på linje bak Paulson. Det gikk ikke så bra. Vi visste selvsagt fra før at McCain ikke er noen favoritt blant republikanerne i Huset, men sjelden har det vært utstilt så tydelig, og med så store konsekvenser. Det må være en mager trøst at partifellene i prosessen bekreftet McCains fordommer mot det han i landsmøtetalen kalte for the me-first-country-second, do-nothing Congress. Saken hadde sett så mye bedre ut dersom det ikke kunne settes opp så mange argumenter for at McCain i denne sammenhengen er skyldig i nøyaktig det samme. Det er jo påtakelig at McCain aldri gikk ut med uforbeholden støtte, noe som øker følelsen av at dette for ham handlet mer om taktikk enn om et reellt ønske om å være statsmann i en krisetid.
5) Det er Barack Obamas skyld. Obama vil antagelig slippe billigere enn McCain av særlig to grunner. For det første virker det som om media har kjøpt påstanden om at skylden hovedsakelig må fordeles mellom de tre førstnevnte partene ovenfor. For det andre la han betydelig mindre personlig prestisje inn i å få den vedtatt (igjen, det var altså ikke Obama som hevdet at hans personlige tilstedeværelse som røyklegger og passiv tilskuer var nødvendig for å få den på plass. Det var McCain), og for det tredje har han langt større egeninteresse i at økonomien blir værende på toppen av sakskartet ennå en tid. Men det betyr ikke at han ikke er skyld i noe av det samme som McCain. Også Obama unngikk behendig å komme med en klar stemmeanbefaling, og overlot således hele den tunge jobben til Pelosi. Det er ikke slik at Obama ikke gjorde politiske vurderinger. Forskjellen fra McCain er bare at hans var smartere.
**
Så hva betyr det? På kort sikt betyr det at arbeidet må starte på nytt, om ikke fra grunnen av, så et annet sted. Det betyr også at børsene kommer til å gå flere grusomme dager i møte. Og det betyr at politikerforakten vil øke. Påvirkningen på presidentvalget er vanskeligere å forutse, men dersom republikanerne, slik det ser ut nå, taper kampen om skyldfordelingen, har John McCain tilsynelatende stilt seg i en posisjon hvor han ikke kan unngå å bli rammet. Økonomien vil fortsatt være den store hovedsak, og her har Obama en fordel. Om han er den som best istand til å gripe fordelen er en annen sak. Og: duellen mellom Sarah Palin og Joe Biden blir ikke akkurat mindre interessant av den siste utviklingen.
**
Jørgen Lien