To av de virkelig store mediehusene i USA begynner å røre på seg i forhold til å fylle plasser i medielandskapet som mediefolk, politikere og kommentatorer bare ikke kan unngå å ha sterke meninger om.
The New York Times (NYT) er USAs største liberale dagsavis, og flaggskipet for internasjonal debatt blant den trykte pressen i landet. Her kan det være viktig å notere at Times ikke er noen nasjonal storavis, et faktum mange i Europa ofte glemmer, for slikt finnes knapt i USA. Vi er vant til å regne Washington Post (WaPo), Wall Street Journal (WSJ) og Times som landsdekkende storaviser, men Journal og Times har vel så bred sirkulasjon internasjonalt som hjemme, mens WaPo i større grad enn vi er klar over regnes som en regionavis for sitt nærområde (altså Washington og omegn) og en meningsavis for politikereliten. De ser alle på seg selv som nasjonale medier, selvsagt, men de er det likevel ikke. Det er det TV som er, og et fåtall tabloidaviser. Stort, rart land, der altså.
Men uansett er det en stor begivenhet hver gang NYT rokkerer om på de folkene som skriver kommentarartikler for avisen. Det skjer ikke for ofte: Maureen Dowd og Thomas Friedman har begge skrevet på den plassen siden 1995, Gail Collins har vært av og på siden samme år, og Bob Herbert har skrevet ukentlige kommentarer siden tilbake i 1993. Felles for dem alle, i likhet med veteranene Frank Rich, Nick Kristof og Nobelprisvinner Paul Krugman, er at de er stolte og konsekvente liberalere, hele bunten. I motsetning til for eksempel Washington Post har Times nemlig aldri engang forsøkt å skjule sin lett venstreorienterte agenda, men man har likevel, for sport, gitt spalteplass til to reublikanere. Det var, gjennom en mannsalder, hauken William Safire, men etter at han la inn årene i 2005 var David Brooks lenge den eneste konservative stemmen på avisen. Det måtte endres, og Times dykket ned i høyrefløyens talentpool, og kom mot slutten av 2007 opp med et overraskende navn: Safires ledige plass skulle gjennom 2008 fylles av William Kristol, grunnleggeren av det høyreorienterte ukemagasinet The Weekly Standard og profilert hauk på utenriksspørsmål. Reaksjonene fra de liberale politiske miljøene og fra Times’ kjernelesere var ikke udelt positive, men ble for en stor del løyet av at NYT understreket at Kristols kontrakt i utgangspunktet bare skulle gjelde for ett år.
Nå er året ved å ta slutt, og dermed har mediefolk og venstrefløysaktivister over hele USA begynt en høyttenkingsrunde om hva som nå kommer til å skje med den røynde kommentatoren. George Packer, journalist på flotte, hyperelitistiske The New Yorker, sparket i gang på sin blogg samme sted, med utgangspunkt i kommentarer Kristol selv ga til nettstedet Portfolio om at han enda ikke har tenkt over om han ønsker å fortsette på Times. Packer viser, på underholdende og imponerende metodisk vis, hvordan Kristol har bommet med sin forutsigelser om valgkampen og John McCain (som man får tro var en del av grunnen til at han fikk jobben), og klargjør sitt argument om hvorfor mannen ikke bør få ny kontrakt (min innskytelse: han er fullstendig uinteressant). I en senere post, etter det Packer selv innrømmer har vært voldsom pågang og interesse, legger Packer hodet på blokken og foreslår en smørbrødliste av republikansk-lenende kommentatorer som kan gjøre en bedre jobb, herunder Peggy Noonan (WSJ), Mike Gerson (WaPo) og hans gamle skolekamerat David Frum (jepp, det er fyren bak Axis of Evil). Gode, ikke helt sinnsyke navn, noen av dem, men jeg har min egen favoritt. Han er sønn av den nylig avdøde republikanske pressenestor William F. Buckley (se kollega J. Liens korte innføring i hans virke her), men falt av republikanernes kjærlighetsradar over natten da han få uker før valget ga sin støtte til Barack Obama som president. Resultatet? Christopher Buckley ble kastet fra kommentatorposten på pappas gamle magasin National Review, vendte sin skarpe penn mot sin gamle arbeidsgiver, og havnet i en festlig krangel med gamlesjefen om hvorvidt han sa opp eller bare ikke fikk fornyet kontrakten. Til daglig huserer han som humorist på Tina Browns herlige bloggunivers The Daily Beast, men Times bør være en fin bigesjeft. Er han klassisk høyrevridd nok til å oppfylle NYTs drømmer? Kanskje ikke. Er han morsom nok til å nøytralisere Bob Herbert? Definitivt.
***
Huffington Post skriver i dag at David Gregory, det forbløffende unge nyhetsankeret som ble sendt inn som redningsmann mot slutten av valgkampen da MSNBC plutselig ble redde for at liberalerne Keith Olbermann og Chris Matthews skulle kaste all deres nonpartisan kredibilitet på båten, skal overta NBCs mektige flaggskip Meet the Press. Plassen som programleder på showet har stått ledig etter at legenden Tim Russert gikk bort i sommer, men har i en interimperiode blitt fylt av kanalens grand old man (han er 68), Tom Brokaw. MtP er en institusjon i amerikansk politikk, og gjerne i det trøttende omtalt som et sted du må ha vært for å si at du er noe i den bransjen. Tina Brown, igjen på Daily Beast, skriver i dag om den lange prosessen med å finne det nye fjeset, og langer samtidig ut med velrettet kritikk av programkonseptet, som med elegant underdrivelse kan kalles gammeldags. Det er her snakk om klassisk revolverjournalistikk av den gamle skolen – Russerts mål var alltid å sette intervjuobjektene fast heller enn å la dem forklare seg og sitt (for moderne eksempler, tenk Obama-Clinton-debatten på NBC mot slutten av primærvalgene), og Russert fikk av disse grunner ofte gjennomgå for konseptet. Men viktig, det har det alltid vært. Tiden vil vise om David Gregory makter å gjøre Meet the Press til sitt eget, om han klarer å bryte ut av skyggen den også fysisk respektinngytende Russert kaster over institusjonen. Det blir ikke en enkel oppgave, Russerts navn er så synonymt med programmet at det første NBC gjorde etter hans død var å henvende seg til hans sønn Luke og tilby ham jobb som reporter i den pågående presidentvalgkampen. Det gir tegn på at det kan bli smalt med plass for David Gregory til å gjøre omkalfatringer på programkonseptet, for å fornye en av de virkelige mediemessige powerhouses innenfor amerikansk, politisk journalistikk.