Gjennom hele Obama-epoken har det med ujevne mellomrom dukket opp think pieces fra liberale skribenter om at de moderat venstreorienterte høyesterettsdommerne Ruth Bader Ginsburg og Stephen Breyer burde trekke seg tilbake. Da ville ansvare for å utnevne deres erstattere falle på Obama, og deres arv trolig forvaltes av dommere med noenlunde samme juridiske og ideologiske utgangspunkt. Frykten for at en republikansk president skulle få muligheten til å konsolidere et konservativt flertall i Høyesterett ved deres avgang eller bortgang, har utløst kontinuerlige bølger av nervøsitet.
Ginsburg og Breyer tjenestegjør enda, men i kveld ble det politisk-juridiske miljøet rammet av en sjokkbeskjed: Antonin Scalia, veteranen i rettens konservative blokk, er død, 79 år gammel. Dødsårsaken er foreløpig ikke kjent, men ingenting tyder på at han døde av noe annet enn naturlige årsaker.
Scalia har vært en tydelig og tidvis kontroversiell stemme i høyesterett helt siden han ble utnevnt av den republikanske president Ronald Reagan i 1986. Han ble regnet som en intellektuell ledestjerne for konservative jurister og politikere som tolker den amerikanske grunnloven med utgangspunkt i lovens bokstav og den juridiske konteksten fra den gangen grunnloven ble skrevet, i 1776. Mens liberale jurister gjerne har sverget til det som kalles en «living constitution«-doktrine, hvor grunnloven betraktes som et dokument som må tolkes og tilpasses skiftende tider, insisterte Scalia (og meningsfeller i dagens høyesterett, som Samuel Alito jr. og Clarence Thomas, om enn med forskjellig betoning og i varierende grad) på en tekstnær tolkningsmetode, ofte kalt «originalism» eller «strict constructionism». Han ga ikke ved dørene hvis liberalerne etter hans mening «skapte» politikk og juridisk ryggdekning ved å slutte fra grunnlovens grunnleggende prinsipper til en moderne kontekst.
Vi kommer tilbake med mer om Scalias virke som dommer og hva hans bortgang kan få å si for den politiske prosessen og den pågående presidentvalgkampen, men for undertegnede vil han umiddelbart huskes for særlig tre saker. Mens kollegaene gjorde så godt de kunne for å lege sårene både internt i høyesterett og ute i det bittert polariserte landet etter at et knapt, konservativt flertall av dommere utnevnt av republikanske presidenter grep inn og stoppet omtellingen av stemmer i Florida i 2000 og dermed i praksis ga presidentembetet til George W. Bush, har Scalias konfronterende retorikk bidratt til å holde mindretallets bitterhet ved like. Noen stor diplomat var Scalia ikke, og det var nok en vesentlig del av grunnen til at han aldri ble justitiarius, til tross for lang fartstid.
Apropos den sentrale rollen illegale innvandrere har spilt i årets presidentvalgkamp, vil Scalia også bli husket for sin illsinte mindretallsinnstilling da høyesterett underkjente Arizonas lov som krevde at innvandrere uoppfordret måtte vise identitetspapirer. Scalia mente flertallsavgjørelsen var en alvorlig undergravning av det lokale selvstyret og kom også med kritikk av Obamas innvandringspolitikk.
Til slutt vil jeg trekke fram at Scalia skreiv en berømt mindretallsinnstilling i Lawrence v. Texas-dommen i 2003. Med denne dommen ble delstaten Texas felt for å ha krenket retten til privatliv med sitt forbud mot sodomi. Scalia var en frådende sosialkonservativ som ofte beskrev hvor frastøtende han fant homofili, og han var også en høylytt kritiker av flertallsinnstillingen som fant en landsomfattende rett til kjønnsnøytrale ekteskap i 2013.