Åttendelsfinalene er i gang. På skjermen spiller Uruguay mot Sør-Korea. Luis Suarez har nettopp scoret. 1-0 til Uruguay. Etter hva jeg kan forstå var det nok en skikkelig keepertabbe. Synd egentlig, for jeg liker nemlig det Helge Haugenske Sør-Korea; utrettelig jobbing, pågangsmot og oppofrelse, tilsynelatende enorm lojalitet og lite stjernenykker. Jeg liker Sør-Korea fordi jeg liker Helge Haugen. Det er lett å få sympati med et slikt lag. Men Helge Haugen kommer ikke til å vinne VM i fotball, det skjønner også jeg. Til det kreves det nok noe mer enn å spille med hjertet utenpå drakten. Men for all del, fotballen er rund og cup er cup – her kan alt skje. På en annen side har jeg selv tippet Uruguay som en aldri så liten outsider i dette mesterskapet. Jeg er derfor glad for å se at jeg tilsynelatende har et snev av peiling på fotball.
Åttendelsfinalene er i og for seg ganske festlige i år. Det har seg nemlig slik at 10 av totalt 16 lag ikke er fra Europa. Det er en definitiv Sør-Amerikansk dominans i dette verdensmesterskapet, i tillegg til de to eneste lagene fra Asia. Ute er altså Italia, Frankrike, Danmark og de tidligere EM-vinnerne Hellas. Men hvorfor er vi så forbauset over dette? Det er så uendelig lett å hevde en europeisk fotballdominans. Slik har det liksom alltid vært. Vi fylles opp med gammel nostalgi og utgåtte klisjeer om for eksempel lag som Italia og Frankrike, men også England for den saks skyld (har du for eksempel sett England spille morsom fotball dette mesterskapet?). Og så glemmer vi totalt fotballen som spilles i land som Sør-Korea eller Paraguay.
Men er det egentlig tilfeldig at det går slik det går? La oss tegne opp ett eksempel (av sannsynligvis en hel rekke med andre årsaksforklaringer) som muligens kan illustrere et ”maktskifte” innenfor fotballens verden:
Svært mange hadde nok en tro på afrikanske lag foran dette mesterskapet. Det er selvsagt veldig naturlig å tro på nettopp dette under årets mesterskap. Men slik gikk det altså ikke. Av de 6 kvalifiserte lagene fra Afrika er det bare ett av dem som har klart å komme seg videre til åttendelsfinale. Det har dessverre vært slik at det har vært like ubegripelig kjedelig å se på noen av de afrikanske lagene spille, som de europeiske, kanskje spesielt lagene Nigeria, Kamerun og Elfenbenkysten som det gjerne var knyttet størst forventninger rundt. Lag med en rekke kjente spillere fra blant annet store europeiske klubber. Fotballen som utøves er svært forutsigbar, altfor treg og lite kreativ. Mange av de afrikanske lagene fremstår nærmest som reinkarnasjoner av de europeiske lagene når det gjelder spillopplegg og tanke om hvordan fotball skal spilles. Dette er nok ikke tilfeldig.
En rask titt på de enkelte lands trenere kan muligens forklare hvorfor mesterskapet har tatt den form som det har. Mens samtlige av lagene fra Sør-Amerika har trenere som kommer fra samme kontinent, er det hele fire av seks lag fra Afrika som har satset europeisk i år; svensker eller franskmenn. Unntaket er Sør-Afrika og Algeria. Alle europeiske lag har trenere fra Europa. USA, Sør-Korea og Japan (alle lagene videre til åttendelsfinalen) har nasjonale trenere; trenere som ikke på noe tidspunkt har stasjonert i Europa, og heller ikke da har blitt påvirket av europeisk stil. Dette gjenspeiler sannsynligvis også fotballen som har vært spilt. Den tradisjonelle europeiske fotballskolen har måttet vike i år. Det holder dessverre ikke lenger med en bunnsolid struktur. Man må yte for å vinne – tørre og satse for å skape sjanser. Mesterskapet er for kort, og avgjøres av flere tilfeldigheter, enn at ”stein på stein”-mentaliteten får gjennomslagskraft som en sunn fotballfilosofi i et VM-mesterskap.
Den tradisjonelle europeiske fotballmodellen synes å være død som en sild. Den bunnsolide og trauste europeiske stilen er passé. Det er den uovertrufne lekne Sør-Amerikanske stilen som er ”in” i år.
Dette, dette er en seier for den internasjonale fotballen.