Denne uka skjer det. Tida er i ferd med å renne ut for Barack Obama, og før lørdag vet vi med all sannsynlighet hvem som blir Demokratenes visepresidentkandidat. Mediene er over seg av spent forventning, og det spekuleres i alle retninger om hva slags egenskaper og personer Obama kan være ute etter. I forrige uke gjorde jeg det klart at min personlige favoritt er senator Joe Biden, men det hindrer meg selvsagt ikke i å kaste meg inn i navneleken en gang tll. Under vil jeg nevne fem ikke-rangerte kandidater, og komme inn på deres respektive styrker og svakheter. Forhåpentligvis blir det anledning til å gjøre noe liknende for McCain før Demokratenes landsmøte tar all oppmerksomheten neste uke. Denne lista er på ingen måte uttømmende, og jeg vil ennå ikke utelukke verken Bill Richardson, Sam Nunn, Chris Dodd eller noen-som-helst andre (dette er uansett uka for namedropping), men her er min kortfattede vurdering av de fem mediekonsensusen later til å samle seg rundt:
– Senator Joe Biden (65, Delaware).
PLUSS: CNN omtaler ham som en foreløpig favoritt, av samme grunner som jeg selv har vært inne på tidligere. Han har utenrikspolitisk autoritet, og ble sågar invitert av den georgiske president Mikhail Saakashvili til samtaler i Tblisi, noe som gir ham tyngden til å slå tilbake dersom McCain skulle gjøre utenriks- og sikkerhetspolitikk til valgkampens hovedtema. Stilen hans står godt til McCains, og han er overhodet ikke redd for å gå til angrep. Han kan også hjelpe Obama med livserfaring, og kjennskap til Washington. Noen hevder også at han kan flytte stemmer i vippestaten Pennsylvania, selv om jeg er skeptisk. Har vært presidentkandidat tidligere, og har en sterk personlig historie å fortelle, blant annet med en sønn i tjeneste i Irak.
MINUS; Den lange erfaringen behøver ikke nødvendigvis tale til hans fordel. Om Obama konkluderer med at han vil satse på forandringstemaet for full kraft, blir Biden raskt strøket av lista. Han har også en tendens til å la den gode replikken løpe av med seg. Se opp for gamle avstemninger og sitater fra en omfattende karriere, dersom han skulle ende opp som nummer to, ikke minst for å skremme hiispanics og Clinton-velgere. Selv om Obama har sagt at han ikke vil ta slike hensyn, hjelper det ham heller ikke at han kommer fra en sikker demokratisk stat. Noen vil også mene at det å velge Biden fratar Demokratene muligheten til å kritisere McCain angående Irak-krigen.
KONKLUSJON: Ingen er perfekte, men den siste vendingen i valgkampen gjør at Biden hører hjemme blant favorittene.
– Senator Evan Bayh (52, Indiana).
PLUSS: Har usedvanlig bred erfaring (to perioder som guvernør og to som senator) til tross for sin relativt unge alder. Kan tilby den styringserfaringen som Obama mangler. Bayh er sønn av en populær tidligere senator, og sies å være meget populær i sin hjemstat, noe som kan (og jeg understreker kan) hjelpe Obama i kampen for å gjøre Indiana demokratisk for første gang siden Lyndon B. Johnsons valgskred i 1964. Å velge Bayh kan dessuten bidra til å dempe inntrykket av Obama som veldig liberal. Bayh har bakgrunn fra det sentrumsorienterte nettverket Democratic Leadership Council, og kan muligens gi Obama plusspoeng for å vise at han ikke er i lomma på den demokratiske venstreopposisjonen (som ikke liker Bayh), samtidig som noen håper at å velge en slik tydlig tidligere Clinton-støttespiller kan lindre såre følelser fra den kanten. Han er regnet som en meget kompeten, nærmest risikofri kandidat, i tradisjonen fra Al Gore i 1992.
MINUS: Men du skal lete lenge etter noen utenfor hans egen hjemstat som imøteser valget av Bayh som VP med særlig entusiasme. Obamas kampanje har ikke først og fremst handlet om det typiske og trygge hittil, og er dette tiden for å begynne? Om han ellers er både lojal, disiplinert og relativt risikofri, så risikerer Obama å støte den liberale grasrota ved å velge en fargeløs sentrumsmann som Bayh. Han er heller ikke spesielt godt kjent nasjonalt, og hans meget slunkne merittliste i Senatet vil garantert bli brukt mot ham. Det er også reist spørsmål om hvor stor påvirkningskraft han egentlig har i Indiana, etter at Clinton kun vant hjemstaten hans med to prosents margin. Se også opp for at Bayh hadde en meget sentral rolle for å skaffe flertall for Irak-krigen i Senatet.
KONKLUSJON: Har mange ønskede egenskaper på papiret, men sliter med å vise dem fram. Er alltid på lista, blir han endelig valgt denne gangen? Et brukbart kort dersom Obama vil spille generasjonskortet.
– Guvernør Tim Kaine (48, Virginia).
PLUSS; Guvernør i en høyst reell vippestat, og dessuten en meget tidlig støttespiller. Kan komplettere Obama på styringserfaring, og har dessuten slått seg fram med den samme forsonende, tverpolitiske holdningen som sin eventuelle sjef. Har en karriere som er drevet av overbevisning og idealisme, blant annet med misjonærarbeid. Er pragmatisk abortmotstander, og har ingen problemer med å snakke om sin religiøse tro på en utvungen måte. Blir han brukt på riktig måte, kan i tospann med Obama forsterke inntrykket av en ny type politikk. Er en outsider i Washington, noe som sjelden har vært mer etterspurt siden Jimmy Carter slo Gerald Ford i 1976.
MINUS: Men Carter ble knust av Reagan fire år senere, og det er foreløpig vanskelig å se for seg Kaine som en potensiell øverstkommanderende. Det utenrikspolitiske fokuset i valgkampen kan bety at outsider-rollen ikke lenger er så etterspurt. Bortsett fra geografi og fornyelse er det litt vanskelig å se hva Kaine kan tilby, som ikke Obama også kan få fra andre. Lite samarberdsvillige republikanere i Virginia har også sørget for at Kaine ikke har vært så suksessfull i å drive sin politiske agenda som sin demokratiske forgjenger Mark Warner, og dette gjør det også mer usikkert hvor sterkt grep han har om velgerne i hjemstaten. Kan fort få stempel på seg som en slags kriseløsning blant Virginias VP-kandidater, ettersom mer umiddelbart appellerende navn, som Warner og senator Jim Webb har erklært seg uaktuelle. Er nesten helt ukjent utenfor hjemstaten.
KONKLUSJON: Blir valgt dersom Obama mener alvor med løftet om å tegne opp valgmannskartet på nytt. Kler Obamas budskap best av alle kandidatene, men risikerer å forsterke inntrykket av Obama som uerfaren.
– Guvernør Kathleen Sebelios (60, Kansas)
PLUSS: Har klart kunstykket å bli gjenvalgt som guvernør i dyprøde Kansas, blant annet gjennom en valgallianse med republikanske kandidater. Har oppnådd overraskende mye i forhandlinger med det republikanske flertallet i delstatsforsamlingen, men uten å gå på akkord med sine liberale instinkter. Senest i dag skriver New York Times om hvordan har skaffer seg respekt blant liberale velgere og feminister ved å stå fast på upopulære abort- og miljøvernstandpunkter under sterkt press. Hun er enda en tidlig alliert av Obama, og håpet er at Sebelius som visepresident kan dempe bitterheten hos kvinnelige Clinton-tilhengere. Sebelius kan selvfølgelig ikke levere Kansas for Obama, og neppe noen annen tradisjonell sørstat heller, men hun kan signalisere en åpenhet og nytenkning fra kampanjen, som strekker seg utover det faktum at hun er kvinne. Fordi hun har lengre fartstid og flere resultater å vise til enn Tim Kaine, kan outsider-rollen kanskje kle henne bedre.
MINUS: Mange av argumentene for Sebelius lød bedre i vår enn de gjør nå. Støyen rundt Clinton viser ingen tegn til å legge seg, og det vil skuffede tilhengerne vil garantert spørre hva som gjør Sebelius bedre skikket enn Hillary til å være visepresident. Kansas-guvernør er også kjent som en meget lite inspirerende taler, og i likhet med alle andre enn Clinton og Biden er det grunn til å tvile på hvor god hun vil være Obamas aggressive lynavleder. Hennes utenrikspolitiske erfaring strekker seg heller ikke lenger enn til sporadiske utenlandsreiser. Ting tyder på at McCain-kampanjen vil forsøke å mobilisere sosialkonservative ved å stemple Obama som fundamentalistisk abort-tilhenger. Sebelius prinnsipp-kamp i Kansas kan gjøre disse angrepene enklere, selv om guvernøren selv er skeptisk til abort.
KONKLUSJON: Hadde det bare ikke vært for…
– …senator Hillary Rodham Clinton (60, New York)
PLUSS: Har vist et solid tak på arbeiderklassevelgere, og eldre hvite velgere. Er en bedre bread-and-butter politician, og minnet om Clinton-administrasjonens medansvar for de økonomiske oppgangstidene i 1990-årene kan tilby en kjærkommen kontrast til McCains åpenlyse ignoranse. Kombinasjonen av Obamas appell til afro-amerikanere og unge velgere, og Clintons ditto til kvinner, kan skape en uslåelig bred velgerbase. Påstanden om at Clinton innebærer en tilbakevendelse til fortidas politiske kultur kan meget vel veies opp av symboleffekt av å ha både en afro-afrikaner og en kvinne på samme parti. Hvis Clinton blir valgt, vil dessuten den interne borgerkrigen kunne avblåses. Denver vil bli en begivenhet uten like.
MINUS: Men høyst sannsynligvis er det ikke så enkelt. Noen få spørsmål: Har vi noen garanti for at fredslutningen i partiet ikke bare vil flytte maktkampen inn i Det Hvite Hus? Hvilken rolle skal Bill Clinton ha i kampanjen? Vet vi like mye om hvordan Obama-tilhengerne vil reagere på valget av Clinton, som vi vet om Clinton-tilhengerne trusler om å boikotte Obama dersom hun ikke blir VP? Vil Washington-stempelet være mer ødeleggende om Obama velger en kontroversiell figur som Clinton enn hvis han velger for eksempel Joe Biden eller Chris Dodd?
KONKLUSJON: Jeg mener fremdeles at mulighetene er større enn risikoene ved en dream ticket, men vi har ingen grunn til å tro at Obama tenker på samme måte.
**
Jørgen Lien