Hvis det er greit for leseren, vil jeg gjerne hoppe over den obligatoriske åpningssetningen om at jeg ikke liker musikaler, men at akkurat denne her ikke er så verst. Jeg har skrevet det selv, og det samme har kollektivkollega S.O. Lien, men nå passer det rett og slett ikke lenger. 2000-tallet har gitt oss en så stor bukett severdige filmmusikaler (særlig Moulin Rouge, Hairspray, Hedwig And The Angry Inch, Sweeney Todd og Mamma Mia, men også Chicago, Across The Universe og for den saks skyld High School Musical) at det forhåpentligvis er flere enn undertegnede – som tidligere har fulgt denne halvdøde sjangeren med samme entuasiasme og interesse som en annen nylig gjenopplivet tilsynelatende fortidslevning, westernfilmen – som herved kan avsverges sine fordommer.
Men noe har altså skjedd. For det første oppsøkte jeg den kinoaktuelle Mamma Mia – frivillig. Og for det andre visste jeg at dersom filmen bare var sånn omtrent som jeg forventet meg, så kom jeg til å like den. Det høres kanskje ut som om jeg har kjørt meg fast i konvensjonene, og mistet lysten til å oppdage noe nytt, men det er faktisk det motsatte som har skjedd. Fra å ikke ønske å oppleve dem i det hele tatt, har det blitt nesten like naturlig for meg å se en musikal som en hvilken som helst annen type film. Det er ikke den kritiske sansen som ligger igjen hjemme. Det er fordommene.
Mamma Mia! er selvsagt ikke perfekt, som musikaler veldig sjelden er. Min toleranse for de besungne følelser er ennå ikke fullstendig automatisert, og oppsettet av intrigen (ung gifteklar kvinne inviterer alle sine tre mulige fedre til bryllupet sitt, uten å fortelle det verken til sin mor eller til morens åh, så rampete middelaldrende venninner), er en tanke hysterisk for min smak. Her er vi samtidig ved det som skiller Mamma Mia! fra fjorårets ikke udelt vellykkede Beatles-baserte Across The Universe. Selv når det er meningen å skrive en musikal basert direkte på andres låter, og tilmed på låter som du forutsetter at publikum kjenner godt, kan du likevel ikke la musikken få overtaket på historien. Låtmaterialet i Universe er uslåelig, coverversjonene er fine nok, men jeg sitter med en ubehagelig følelse av at man valgte låtene først, og deretter skrev en historie, istedenfor å se om man kunne fortelle en historie med utgangspunkt i akkurat disse låtene. Resultatene ble at Universe tidvis ble retningsløs, der Mamma Mia! oppleves som strammere og mer gjennomført, uten å miste den spontaniteten og synlige spillegleden som en eskapistisk sjanger som musikalen er avhengig av.
Til forsvar for Across The Universe bør jeg imidlertid lufte muligheten for at grunnen til at den ikke satte seg helt hos meg, kan ha vært at den simpelthen hadde for høye ambisjoner. Umulig kjærlighet er riktignok knappest et nytt musikaltema, men sjansen er tilstede for at Universe led under at dens tidvis innadvendte alvor (det finnes endel unntak) rett og slett ikke passet til mine hardt tilkjempede positive forventninger om hva en musikal skal være. Så er kanskje ett sett fordommer erstattet av nye? (Man kan selvfølgelig være djevelens advokat, og spørre om denne teorien er holdbar enn så lenge Sweeney Todd, som definitivt er både mørkere og lengre utenfor boksen enn Universe, fungerte meget godt, men vi skal la det ligge her.)
Men Mamma Mia! fungerer, fordi den ikke lar musikken løpe av med seg. Det går en hårfin balanse mellom å bruke musikken til å fortelle en historie, og å bruke en historie til å spille noen låter. Begge deler kan for så vidt gi gode opplevelser, men det er den første oppskriften som gir de beste musikalene. Handlingen er selvfølgelig florlett og oversiktlig, men den drives samtidig ubønnhørlig framover. Og her må vi nyansere enda litt: Jeg mener ikke at det er negativt at Universe forsøkte å la musikken gjøre jobben- Det jeg ble litt skuffet over, var at den ikke helt visste hva den skulle bruke musikken til å fortelle. Derfor er det en glede å se Mamma Mia lykkes såpass godt med nettopp det. Nøkkelnumre som Mamma Mia! og The Winner Takes It All glir utvungent avgårde, men det er tilsynelatende spontane ekstranumre som Chiquitita og Does Your Mother Know? som gir filmen den lekenheten den er avhengig av. Uten å miiste målet av syne, bidrar disse velkoreograferte avstikkerne til å pumpe inn ekstra energi.
I en dokumentar om innspillingen, og om tilblivelsen av scenemusikalen, forteller Björn Ulväeus ubeskjedent om hvordan han en dag han var i Londons West End ble slått av hvor morsomt det kunne være å lage en musikal av ABBA-materialet, og hvordan han ble satt i kontakt med noen andre som hadde hatt den samme ideen. Det høres selvfølgelig meget selvhøytidelig ut, men det forteller samtidig noe om den åpenbare musikalkvaliteten som ligger i de gamle låtene. Selv i sine tristeste øyeblikk – framfor alt The Winner Takes It All – kombineres tekstens tristhet med en vidunderlig optimistisk melodi, noe som ikke undergraver alvoret, men heller sørger for å holde lytteren fast. Filmversjonen har også funnet fram en overveldende samling karismatiske profiler, hele veien fra den alltid glimrende Meryl Streep, over den ekstremt tilstedeværende Julie Walters, til Pierce Brosnan. Streep nyter åpenlyst å sprenge sitt eget image, på samme måte som Colin Firths Mr. Darcy-typecast strammer skruen ytterligere, og Brosnans hardbarkede machoklisjeer kommer sjeldent godt til sin rett.
Resultatet kan meget vel være the queerest film to ever hit the bigtime, men den har litt for alle, uten å forskreve seg. Den slags kaller nesten på et ekstranummer.
___________________________________________________________
AKTUELLE FILMER:
Mamma Mia! hadde norsk kinopremiere 10. juli.
Across The Universe ble nylig sluppet på DVD.