Arbeiderpartiets legendariske partisekretær Haakon Lie er død, 103 år gammel.
Da jeg var femten år gammel skrev jeg, sammen med en annen ung sosialdemokrat, semesteroppgave om Arbeiderpartiet. Vi hadde satt oss fore å portrettere det parti vi hadde forelsket oss i, og leste lassevis med bøker om Bevegelsen for å lage portretter på de store profilene og de enda større kampene de kjempet. De var med alle sammen; Gro, Reiulf, Gerhardsen, tilogmed Nordli. Bare Jens Stoltenberg og Haakon Lie manglet. Med sedvanlig, upolert veslevoksen mine ble mangelen på omtale av det som da var landets statsminister, ble Jens Stoltenberg utelatt med unnskyldningen om at «han skaper historie hver eneste dag» (at Stoltenberg I var en heller dårlig historie, er så sin sak). Hvorfor Haakon Lie ikke var med, husker jeg ikke, men jeg mistenker det hadde med den umåtelige tekstmengden å gjøre. Men til stede, det var han – det er tross alt dønn umulig å skrive meningsfylt om Arbeiderpartiet uten å nevne Haakon Lie, selv når man er femten. Han lå som en skygge, muligens en slags demon, over alt vi tenkte på og skrev om. Men navnet ble aldri nevnt.
Kanskje derfor har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til Haakon Lie. Kanskje var det fordi han var så skummelt, forbanna overbevist hele tiden, og da særlig knyttet til Israels politikk og til Vietnamkrigen, tidlige hjørnesteiner jeg ikke klarte å tilgi ham.
Men det klarte han selv, endelig. I boken med den elskelige tittelen Slik jeg ser det nå, som utkom i gaveboksesongen i fjor, tok den over hundre år gamle Haakon Lie til slutt et oppgjør med sin egen urokkelighet, tilogmed ført i pennen av en SVer (Aps nye hoffbiograf Hans Olav Lahlum). Tonen hadde myknet overfor palestinerne, endelig, og som en annen Kåre Willoch snakket den gamle varmt om å redde kloden fra overoppheting. En nykritisk, lojal sosialdemokrat fikk sågar også vennlige nikk fra Haakon Lie, av alle, om at NATO i dag er ferd med pervertere sitt eget grunnlag! Han var like knallhard som før i sin retorikk om hvem partiet egentlig er til for; de som sitter nederst ved bordet, som han selv sa det i gamledager. For sliterne, arbeiderne, de narkomane, de boligløse. Haakon Lie viste vei igjen, 103 år gammel.
Det er i seg selv ikke noe nytt, selvsagt. 99 år gammel stjal Haakon Lie flere dager av stortingsvalgkampen i 2005 med sitt oppgjør med stoppeklokkefokuset i eldreomsorgen; han fikk forsvarsministeren til å skjelve i buksedrakten da han krevde at Norge skulle kjøpe svenske heller enn amerikanske jagerfly, og i sine siste måneder var det åpenbart sentralt å få Lies godkjentstempel på gammel-SVeren Raymond Johansen som ny partisekretær. Det krever stålvilje å gjøre slikt når man har levd like lenge som Norge.
Stålvilje hadde han alltid. Jeg husker jeg så ham snakke om borgerkrigen i Spania i Urix for bare et par år siden, og det var omtrent så man kunne se hvordan han gjerne skulle gjort det igjen; Haakon Lie kunne vært der i skyttergravene og kjempet mot Franco den dag i dag. Ikke egentlig, men heller ikke langt unna.
***
Haakon Lies siste formaninger til sitt parti gjennom over åtti år var et betryggende nikk til de av oss som fant veien til sosialdemokratiets porter via fortidens menneskelige varme heller enn samtidens borgerlige harme. Det var et bevis på det formatet mannen fortsatt hadde.
Vi lager ikke sånne som Haakon Lie lenger. Men sånne som ham gjør det alltid verdt å kjempe videre.