Je e forbanna

Jeg har fundert litt på hva jeg har å tilføre blogosfæren. Hva skal jeg skrive om? Hva kan jeg tilføre av interesse? Det var en artikkel i Dagbladets nettutgave som gjorde at jeg løste bloggnøtten. For på hvilken bedre måte enn som raseriventilator kan jeg bruke en blogg?

For ja, jeg trenger utløp for raseri. Je e forbanna, som flere andre har vært den siste tida. Med eller uten Hedmarksdialekt; det er ikke alltid utfallet blir så konstruktivt når man er i den sinnsstemningen. Nei, det gjelder å være litt mindre barnslig og banal enn den dialektforvirrede fiske-milliardæren fra Molde. LITT i alle fall. Mer kan jeg ikke love. For jeg er som sagt forbanna. Forbanna og irritert.

Det har seg nemlig slik at Taliban igjen er kommet i fokus de siste dagene. Deres grusomme overgrep mot kvinner får meg formerlig til å frese som et lemen. Kanskje kan man også si at jeg føler meg like maktesløs og uforstående som denne hissige, men harmløse gnageren (som også går under navnet lomhund, skulle noen lure).

For hvordan kan noen i sin rette forstand på ramme alvor mene at kvinner må bruke myke skosåler og gå totalt lydløst fordi lyden av hennes fottrinn vil virke opphissende på menn? Hvor følelsesmessig avstumpet må du være for å mene at kvinner ikke skal ha rett til å le? Hvor forskrudd må et menneske være for å mene at passende straff for å bryte sminkeforbudet ved å bruke neglelakk må være å få fingertuppene avkuttet?

Jeg ble, som sosialdemokrater og nordmenn flest, opplært til at alle mennesker er likeverdige. Forskjellene er der, men istedenfor å oppsøke dem, er det menneskeligheten som forener oss som betyr noe. Dette vil jeg aldri gå vekk i fra. Det er det nærmeste jeg kommer noen religion. Noe å tro på – som alltid står fast. Det er mitt grunnsyn – mitt menneskesyn. Men som ellers i livet kombineres tro og tvil. Og ja, jeg tviler. Skal jeg være helt ærlig med meg selv så er det ikke bare tvil. Jeg formerlig sloss med meg selv og mitt eget verdensbilde.

For hvordan kan de jeg er glad i, de jeg kjenner som varme og gode mennesker, dele selve ”menneskeligheten” men menn som mener at kvinner bør piskes for å ha vist sin ankel udekket? Som synes det er rettferdig at kvinner umyndiggjøres fordi de er kvinner? Som forbyr at kvinner fotograferes eller avbildes på noen måte?

Hvordan kan menn som tvinger kvinner til å gå i burka, forbyr henne å gå ut uten mannlig en slektning, påbyr henne å gå lydløst, nekter henne å snakke med og se på fremmede, tvinger henne i fargeløse klær fordi farger indikerer horeri, frarøver henne den gaven en god latter kan være – ja tvinger henne til å eksistere som en levende død, være beslektet med alle dem jeg kjenner og er glad i?

Noe svar kan jeg ikke gi. Fordi å kunne besvare dette spørsmålet vil være som å kunne rekke ut pekefingeren å vise veien til ondskapens opprinnelse.

En ting er sikkert. Jeg vil aldri bli så tolerant at jeg tolererer andres intoleranse. Disse kvinnene er mine søstre, og det er min fordømrede plikt å være forbanna.

Ingen får se oss
Ingen får vite hva der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer
Du mener det kan ikke være sant
så onde kan da ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelige folk i blant?
Bror, du har ennu meget å lære!

(Fra ”Du må ikke sove” av Arnulf Øverland”)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*