VM 2010: Den om Frankrike

Det er på tide å stille viktige spørsmål: Hvorfor gikk Frankrikes selvsentrerte, rike verdensstjerner rundt med snodige gaffateipdetaljer på ryggen? Hvorfor er Liverpools Insùa ikke Maradonas høyreback? Når skal kommentatorene innse at de ikke kan løpe fra de homoerotiske undertonene i alt de sier om Argentina? Og hva faen skjedde med Hellas? Disse og flere spørsmål får du ikke svar på her.

Frankrike, først. Egentlig skulle det antageligvis vært Mexico, først, for Aguirres spreke menn var såpass gode at de skulle fått overskriftene. Selv den virkelig gamle, ordentlig trege og ikke spesielt dyktige spissreserven Cuauhtémoc Blanco (Cuauhtèmoc?! Skribenten ringer Latin-Amerika-korrespondent Eikeland for uttalehjelp this very moment) fikk et mål i gårsdagens ryddige nedslakting da hans lag vant komfortabelt 2-0 over Raymond Domenechs patetiske Frankrike. Blanco, som kom inn mot slutten, skåret på straffespark, etter å ha tatt et tilløp som med relativ enkelhet var lenger enn hans samlede løpsmengde i resten av kampen sett under ett (The New Republics Leon Krauze har mer om mannen her). Før det hadde unge, herlige Javier Hernández, en annen innbytter, fraløpt det franske forsvaret og rundet den anstendige målvokteren for å gi meksikanerne en fortjent ledelse, selv om han sto halvannen millimeter i offside. Da hadde spisspartneren hans, den enda yngre og enda morsommere Giovani dos Santos, lekt med feterte tidligere- og nåværende Arsenal-spillere gjennom hele kampen. Det var en fryd å se Mexico. Like frydefullt var det å se Domenech, som leder et lag med like uoppslitelig evne til å slite hverandre opp som Nederland i glansdagene. Den professorale laglederen var fullstendig irrelevant. På banen løp Ribèry, Anelka og Gallas rundt og ønsket seg hjem, mens Thierry Henry kranglet med reservene om de litt for få ullteppene på benken. Den er utrolig at det ikke ble håndgemeng. De som tror Frankrike vil klare å skåre de fire-fem målene som må til i sistekampen mot Sør-Afrika for å ta seg videre på bekostning av Uruguay eller gårsdagens motstander, må enten ikke være særlig glad i fotball, eller finne en masochistisk glede ved å se franskmenn lide. I så fall er det forresten kanskje nok å være irsk.

Mer moro, av den mindre tabubelagte sorten, kan sikres ved å bruke litt mer tid på Argentina, som ikke hadde noen som helst problemer med å banke Sør-Korea ned på jorden etter sistnevntes livsbejaende åpner mot Hellas sist uke. Maradonas menn ble som alltid anført av lille Messi, som gikk ytterligere nitti minutter i sluttspillet uten mål, uten at det hindret ham i å være best på banen denne gangen også. Ingen liten prestasjon, det, ettersom hans medsammensvorne Higuain nettet tre ganger og fikset det første hat-trick i et VM siden landsmannen Batistuta gjorde det samme tilbake i 1998. Messi var absolutt overalt, og spilte førstekampskuffelsen di Maria i form, sørget for at den ruskete høyrebacken Jonas Gutierrez’ risikable vingspill fikk passere uten konsekvenser og vant helt sikkert midtbacken de Michelis’ evige troskap da andreomgangens ball-i-hatt minsket viktigheten av hans uoppmerksomme dustefeil på Sør-Koreas eneste mål. Messi, Higuain og etterhvert også innbytter Aguero var så gode at det ikke en gang ble tid til å ånde lettet opp over at Juan Veron ikke var der for å trekke ned tempoet på sentral midtbane. I den første kampen var den gamle Lazio-eleganten (og United-floppen) Veron søppel, men det er en av Maradonas særegenheter at det er lett å se for seg at han putter den gamle tilbake på banen når han blir frisk. Det er en av få grunner foreløpig til å være skeptisk til dem som nå har begynt å ymte frempå om at Diego kanskje simpelthen kan det han holder på med – gjerne basert på at han er flink til å klemme på og godsnakke med dem som ikke lykkes helt til de gjør nettopp det. Den som kan godsnakke Maradona ut av Veron-idèen, fortjener virkelig en klem.

Til sist, altså: Hva skjedde egentlig med Hellas mot Nigeria? Jeg aner ikke. Jeg så ikke kampen.
De vant, de kan gå videre. Fra min posisjon som fullstendig kunnskapsløs hva kommer til kampen og lagene, gjør jeg som vi alle kan gjøre minst èn gang per runde: Jeg melder pass, og legger Jabulani-kortet på bordet.

1 comment for “VM 2010: Den om Frankrike

  1. 17. desember, 2015 at 3:51 am

    That’s a crjacerakck answer to an interesting question

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*