Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har ikke bare forandret den amerikanske diskusjonen om behovet for en energirefom. Faktisk kan det hevdes at den ikke engang først og fremst har forandret diskusjonen om behovet for energireform. Forslaget står fortsatt i stampe i Senatet (Representantes Hus vedtok sitt forslag allerede for et år siden), og president Obama gjorde fint lite for å flytte det nærmere vedtak med sin generelt dårlig likte tale til nasjonen tirsdag kveld. Men på en måte har den tragiske hendelsen absolutt røsket opp i den satte politiske dynamikken i Washington D.C. Høyesterettskandidat Elena Kagan kommer ikke til å møte noen særlig motstand når høringene i justiskomiteen begynner i slutten av juni.
Og det er oljekatastrofens skyld, om enn ikke bare. En del av skylden, eller æren, må tilskrives Obama-administrasjonen og Kagan selv. Utrullingen av hennes kandidatur skjedde på en profesjonell og smidig måte, og Kagans politiske og akademiske karriere er tilsynelatende så ukontroversiell at den kan virke bevisst innstilt på et sete i Høyesterett. Men likevel, sett at det hadde fantes noe i hennes fortid som kunne skapt visse bruduljer. Et uttrykk for empati, kanskje, eller noe som satte litt fart i diskusjonen om Kagans blokkering av militærrekruttering gjennom Harvards egne organer i protest mot Forsvarets diskriminering av åpent homofile soldater. Hva hadde skjedd? Absolutt ingen verdens ting. Katastrofen i gulfen er så stor, og den nasjonale politiske oppmerksomheten rettet så entydig dithen, at selv ikke reelle avsløringen ville klart å bryte gjennom i den daglige nyhetsstrømmen.
Dette er en stor fordel for Obama. Kagan, som etter alle solemerker er en pragmatisk liberaler tvers igjennom, er en slik kandidat som i utgangspunktet har større potensiale til å mobilisere republikanere enn demokrater. For den republikanske grasrota kan selv en utstudert sentrist som Kagan framstilles som en ytterliggående juridisk aktivist, mens lidenskapen i forsvaret av henne på venstrefløyen knappest når samme høye temperatur. Tvert imot er det utstrakt skepsis, ikke bare fordi vi vet såpass lite om hennes juridiske filosofi, men også fordi hun blant annet har gitt uttrykk for et syn på makten i presidentembetet som tilsynelatende blåstempler mange av tidligere president George W. Bushs power grabs. Men når oppmerksomheten er rettet andre steder blir det vanskelig for venstreopposisjonen å få noen egentlig slagkraft bak protestene. Likeledes hadde republikanerne en gang en drøm om at Obamas andre høyesterettsutnevnelse skulle fungere som et krigsrop på konservative aktivister, og mobilisere både penger og mannskap til en motoffensiv ved valgurnene i november. Det kommer ikke til å skje nå.
Eller: I teorien kan det selvsagt dukke opp en game changer som gjør mediene istand til å håndtere mer enn en stor historie om gang, og i teorien kan jo høringene vise seg å bli smekkfulle av dramatikk og nyhetsverdige innslag. Men det er ingenting som tyder på det, noe Kagan ironisk nok selv har påpekt, og kritisert, gjennom sin gjennomgang av tidligere høringer av høyesterettsdommere i en tidligere obskur artikkel i Harvard Law Review. Her klaget hun over at kandidaten som regel slipper å svare på noen spørsmål som kan virke klargjørende når det gjelder hennes juridiske filosofi, enten ved å hevde at hun ikke kan svare på hypotetiske spørsmål, eller ved å simpelthen svarer på et helt annet spørsmål enn det som blir stilt. Ikke uventet mener Kagan ikke helt det samme om saken i dag, og de forestående høringene skulle gi henne rikelig anledning til å bevise hva hun mener. Uansett har lanseringen av Kagan vært så stillferdig – «I keep forgetting Elena Kagan exists,» skrev den liberale opinionsdanneren Markos Moulitsas på Twitter nylig – at den også vil fungere som en slags første introduksjon av Kagan til folket, selv dem som følger godt med.
Deretter, og til en viss grad derfor, blir hun så godkjent. Republikanernes justistalsmann Jeff Sessions, senator fra Alabama, har heroisk prøvd ut ulike angrepsstrategier mot Kagan i alle kanaler, bare for å oppleve at ingen av dem riktig blir sittende fast ved henne. Denne manglende evne til å skape noen negativ fortelling om henne, kanskje særlig i en situasjon hvor Det Hvite Hus ikke engang selv forsøkte særlig hardt å styre framstillingen av hennes historie, er trolig den vesentligste feilen som er begått. Ganske raskt kom oljesølet i veien, og når Sessions griper order under høringene vil han ganske enkelt ikke ha etablert noen gjenkjennelig kritikk som tilhørerne kan henge eventuelle feilskjær fra kandidatens side på. Høringene vil sannsynligvis bli en enda større formalitet enn før.
Det får være Obamas trøst i disse dager.
______________________________________________________
Jørgen Lien skriver om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.