Sommer på sørlandet

(Som følge av intensiv eksamenslesning fra undertegnedes side har dette dessverre gått på bekostning av skriving på Skrivekollektivet. Etter å ha kjent den dårlige samvittigheten gnage de siste dagene, vil jeg prøve å rette på det slette inntrykket)

«Hva skal du i sommer?» «Jeg skal til Hovefestivalen, du vet, konkurrenten til Quart!»

Et av vårens store diskusjonstema for oss som er glad i musikk, øl, hyggelige mennesker og generelt god stemning har vært den forestående festivalsommeren som snart finner sted i Kongeriket. Diskusjonen har på mange måter kumulert ned til en konkurranse, hvor hovedaktørene i dette scenarioet kan sies å være kvartetten Quartfestivalen, Hovefestivalen, Øyafestivalen og sist men ikke minst Roskildefestivalen. Som publikum ringside finner vi den tabloide presse som stadig sørger for at det er nok bensin på bålet. (Alle vet jo at et stort flammende bål er gyldne tider for interessenter i tabloid presse og garanterer kassesuksess).

Konkurrasen tar sin enkle form i hvem av deltakerene som kan tilfredstille den potensielle festivalgjenger i størst mulig grad, slik at disse potensielle kundene nettopp vil velge deres festival som reisemål for sommeren. Virkemiddelene for å nå dette målet er mange, men i første rekke står spørsmålet om hvilke band og musikere vi vil finne på de ulike scenene som kan tiltrekke seg den rasjonelt kalkulerende festivalkunde.

Det definitive utgangspunktet for den tidvise festivalkrangelen som vi kan lese om, fant sted høsten 2006 da norges ubestridte festivalkonge Toffen Gunnufsen fikk nok av både næringstanden og byråkratene i Kristiansand. Som følge av dette tok han sin hatt og reiste ca 6 mil østover, til Arendal, for å søke lykken om å lage den ultimate rockefestival, norges svar på Roskilde, der. Arendalittene, med ordfører i spissen, lot seg ikke be to ganger. Her skulle det klemmes til, slik at Arendal ikke kan bare være gjenstand for turister som søker å se tåpelig båtracesport, men også ungdommen som ønsker rock ‘n roll. Pressen hev seg straks på, og den gryende «krigen» var i gang. Spørsmålene var mange, hvem ville trekke til publikum, hvem ville hente de tøffeste stjernene, men ikke minst, worst case scenario, ville konkurransen bety begynnelsen på slutten for én av sørlandsfestivalene?

De første som fungerte som nyttige idioter for pressen, som selvfølgelig ønsket å skrive mest mulig om den gryende konkurransen, var kommunene selv. Her skulle det ikke spares på en eneste krone for å vinne rivaliseringen. Om det var artister i størrelsen Red Hot Chilli Peppers som skulle til, så fikk det så være. Hverken Kristiansand eller Arendal ser for seg å tape denne konkurransen.

Konkurranse?!? Hvorfor førte denne situasjonen til at man utelukkende fikk rivalisering i tankene? Hvem har sagt at dette kommer til å medføre en av festivalenes endelikt?

For oss som er søker et bredt kulturliv i Norge er det i prinsippet håreisende å prate om en konkurranse, før en eneste festival har åpnet portene. Å prate om kultur og konkurrase i en og samme setning er hjerteskjærende, og bare en forvridd markedsliberalist vil kunne finne på å si at konkurranse kan virke fremmende for kulturlivet.

Poenget er her at jo flere scener som står aktuelle for musikere, jo større sannsynlighet vil det være for at mindre og ukjente, men likefult talentfulle og håpende, musikere vil kunne finne et sted å starte drømmen sin på, enten det skulle være å bli den nye Cliff Richard eller Snoop Dog. Dette har sitt grunnlag i at det jo er en begrenset pengemengde som disse festivalene kan hente store flotte internasjonale navn for, og resten av programmet må da fylles med spillevillige norske band. Jo flere festivaler vi har i Norge, jo bredere kulturliv kan det være mulig å skape. Derfor hadde en ønsketenkning, for oss som er glad i kultur, vært om begge festivalen gikk så det suste. Hvis det er slik at begge festivalene kan danne et slikt publikumsgrunnlag at de begge ser dagens lys også neste år, og året etter det, vil det gi en indikasjon på en kulturell interesse hos det norske folk.

Undertegnede vil derfor slå et slag for komplimenteten. Det bør kunne være mulig å se de to sørlandsfestivalene som komplimenterende festivaler, altså at de utfyller hverandre for kulturinteressen.

Imidlertid er det nok ikke leserne av skrivekollektivet som må overbevises over dette, men den tabloide presse i Norge. Og da er det vel slik at det er konkurransen som selger. Mer bensin må helles på bålet, for gud forby om det skulle slukke. Det hele blir kanskje derfor stående igjen som en ønsketenkning, en drøm, for undertegnede sin side, mens man i Danmark og Roskilde kan le hele sommeren igjennom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*