VM 2010: Bakkestyrken

Pokker også. Det blir umulig å hate Tyskland denne gangen også.

Det er jammen flott at Ghana finnes. Hvis ikke, måtte vi nemlig skrevet om Serbia. Det er også fint, på et vis, at han søplete keeperen til Algerie fikk være med til VM, selv om han egentlig var utestengt fra mesterskapet på grunn av omstendigheter som sendte det helt hårreisende dårlige laget hans til Sør-Afrika på bekostning av gode, legitime Egypt. Hadde så ikke skjedd, hadde han nemlig ikke kunnet slippe inn det håpløse skuddet som gjorde en tidligere West Brom-reserve til matchvinner i verdens mest prestisjetunge fotballmesterskap. Og vi kunne slett ikke ledd av at karen med den fjerde styggeste frisyren på banen (kudos til Slovenia) utfører keepergjerningen med det samme intuitive handlingsmønster som en hund som hiver seg etter en badeball. Det kan vi nå. Det er godt sluttspillet snart er over for hans del.

Gøyen har derimot kun såvidt begynt for Tyskland. Det er ikke mange år siden et slikt utsagn ville gitt klare bud på at han som avleverte kommentaren med fordel kunne følt seg mer hjemme i en lang, hvit korridor enn foran fjernsynet i sitt eget hjem, men på mesterskapets dag tre bekreftet Tyskland at de igjen kan levere forstyrrende underholdende fotball. Stakkars Australia ble overkjørt på måter som gjør det fristende å trekke inn ord som «maskineri», «kvern» og andre velbrukte klisjèer om tyskerne, men maskinen er i 2010 ikke noe nedgjørende begrep på det tyske spillet. Det finnes så mye talent, så klare strukturer og så stor angrepsvilje i dette tyske laget at Michael Ballacks bortevekkelse ligner mer på en styrke enn en svakhet.

Australia var imponerende dårlige. Det kan ikke bare skyldes usikkerheten som kom inn i troppen få dager før åpneren, da manageren plutselig ga vekk Harry Kewells trøyenummer til John Travolta, selv om dansingen med Danny Zuko åpenbart ikke gjorde særlig godt for Tim Cahill. Everton-angriperen, den eneste australske spilleren som legitimt kan hevde å utgjøre noen positiv forskjell i sitt klubblag, var satt opp som enslig svale i et defensivt orientert lag, men fikk ingenting til før han etter en snau time fikk se det røde kortet etter å ha meiet ned Bastian Schweinsteiger med en brutal toknærstakling. Lite tyder på at det er noe mer å spille om for Australia når han kommer tilbake etter sine to kamper i suspensjon. Laget hans mistet det lille de hadde av håp da den tyske stopperen Per Mertesacker traff ballen med hendene i straffefeltet få minutter før utvisningen, og la seg deretter pent ned for å dø.

Tysklands tålmodige, hurtige bakkespill i lengderetningen var dødelig effektivt mot Australias porøse defensive organisering, og både Miro Klose og Thomas Müller kunne lett fått flere enn sine respektive ene nettkjenninger. På kantene herjet Lahm, Podolski og langt de fleste andre med Lucas Neill og venstreback Chipperfield, og sentralt i banen viste lille Mehmet Ödzil og nevnte Schweinsteiger prov på at tyskerne kan ha alvorlig mange strenger å spille på. Det blir vanskelig å vurdere den reelle kvaliteten på laget i en kamp der motstanden gikk i oppløsning så fort, men listen over positive tegn i trener Joachim Löws bok bør allerede være minst like lang som Ledley Kings sykdomsjournal. Det skjer åpenbart noe med spillere som Podolski og Klose når de trekker i den hvite trøyen, for trass i bleke sesonger på klubblagene blir den polsk-tyske dobbelen tilsynelatende alltid en trussel når det stunder mot mesterskap. Klose hadde ikke skåret på landslaget på åtte måneder før gårsdagens lekre hodestøt, men var igjen en konstant fare. Innbytter Cacau viste også gode ting, og roet ned de av oss som fryktet at Tysklands fremste spiss-joker igjen ville være ’08-floppen Mario Gomez. Det lover bra.

Det tyske laget gikk igjennom om en høyst nødvendig, forbløffende revolusjon under Jürgen Klinsmanns ledelse i 2006. Den umåtelig flaue innsatsen i EM-sluttspillet i Nederland og Belgia i 2000 tvang frem en foryngelse, og sjefen grep også muligheten til å innføre spillemønstre som gjorde laget hundre ganger mer underholdende enn den gangen Tyskland vant heder med Klinsmann som arkitekt på banen. Det tjener Joachim Löw til ære at han har fortsatt å gi disse tankene spillerom, denne gangen sågar med den yngste troppen noensinne. Dagene med stiv maskinfotball er åpenbart forbi for godt. Landslagssjefens valg av en ledig, blå bomulls-t-skjorte under blazeren fremfor hvitsnippen er et godt bilde på situasjonen: Tyskland anno 2010 er komfortable med sin plass i solen.