EM 2012: Hva spillefri gjør med idéen om mesterskapet

Det måtte en fridag til for at denne skribent skulle få tilbake lysten på EM-sluttspillet. Onsdag denne uken var det spillefri, og tid til å minnes på hvorfor Europamesterskapet aldri er like moro som den varianten der resten av verden er med: Det er ikke tilstrekkelig mange kamper. Når gruppespillet er over, er det rett og slett snart slutt.

En slik konklusjon har jeg neppe særlig mange med meg i, og jeg er ikke overbevist om sannhetsgehalten selv, engang, men likevel. Det føles som om vi er i ferd med å bli snytt for et fantastisk mesterskap, fordi det ikke får tid til å bli enda bedre før det er over. Det er ulogisk, jeg vet det: Et mesterskap med bare 16 lag siler ut mange lag som er for dårlige til å være med, hvilket normalt skal heve kvaliteten. VM har dobbelt så mange deltakerland, og mange av dem er for svake til å forsvare deltakelsen (tenk Australia, Algerie og, vel, England i 2010). Det større antallet kamper – som når vi tenker etter betyr hele én kamp til for lag som går videre fra gruppespillet, men igjen likevel – gir favoritter med startvansker mulighet til å spille seg i form. Vi blir dessuten kvitt de dårligste til slutt, lenge før det blir alvor.

 

Men vi er altså i 16-lagsvirkeligheten fortsatt (24 fra neste gang, hvorved jeg ser frem til å trekke tilbake disse ordene og klage over at kvaliteten har sunket og mesterskapet est ut for mye) med syv kamper igjen. Det er kvartfinaler resten av uken, det steget av turneringen der det er slutt for Hellas og, vel, England, antar vi. De sistnevnte møter Italia søndag, ett av disse frustrerende lagene som ikke har imponert tilstrekkelig så langt, men som har det i seg å komme lengre enn de fortjener. Italienerne har flere potensielle matchvinnere enn motstanderen, hvilket fort kan være nok. England har overprestert underprestert prestert så langt, men den nyvunne entusiasmen rundt Roy Hodgsons mannskap handler mer om at forventningene for første gang noensinne var kjørt helt i bånn i forkant, enn om det spillemessige. Smak på formuleringen, forresten: «entusiasmen rundt Roy Hodgsons mannskap». Det er noe som ikke stemmer. Det må nesten stoppe nå.

Hellas har på sin side nettopp fått en ny regjering, som består av nøyaktig den samme som ikke klarte å bli enige om noe som helst for tre uker siden. Landslaget er det samme som ikke fikk til noe som helst sist de forsøkte. I likhet med «statsbærerne» i regjeringen har de fått en ekstrasjanse, som de, igjen i likhet med regjeringen, verken egentlig har fortjent eller kommer til å lykkes med å gjøre noe med. De skal (i likhet med regjeringen, etc osv) møte Tyskland på tirsdag.

 

Først er det Tsjekkia-Portugal i aften, som bør ende med seier til portugiserne, når Tsjekkia fortsatt kløner bakover og han der Ronaldo til slutt skåret mål i forrige runde. Det skal vi komme tilbake til i morgen, i likhet med hva som kan skje med Frankrike mot Spania.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*